Et kunstverk

Her er filmen for alle som har savnet det genuine italienske dramaet slik det kan utspille seg i et elegant og tradisjonsrikt borgerskap opptatt av å verne familien og egne verdier.

Luca Guadagnino låner historie og visuelle elementer fra de gamle mesterne innen italiensk filmkunst, men bygger det inn i et filmspråk så særegent at mange vil finne det irriterende maniert, og like mange vil synes det er betakende vakkert. Hovedrolleinnehaver og medprodusent Tilda Swinton sier i et intervju at filmen er et forsøk på å fylle ny vin på gamle flasker. En ytterst presis beskrivelse.

Swinton spiller Emma, en opprinnelig russisk kvinne inngiftet i tekstilfabrikant-dynastiet Recchi, mor til to voksne barn og overhode for familien og tjenerstaben.

Omveltningen kommer da Emmas svigerfar under et juleselskap overlater fabrikken til hennes mann og eldste sønn Edoardo. Samtidig introduseres «inntrengeren», Edoardos venn som også er en gudbenådet kokk.

Gradvis, nesten metodisk, avdekkes den gåtefulle kvinnens liv og indre. Parallelt skjer en ytre forvandling, fra det elegante, kontrollerte, til det nakne, usminkede. Det er et portrett, og en fysisk og sjelelig blottlegging Tilda Swinton - med sin skuespillerkunst og sitt utseende - er nesten alene om å kunne gestalte.

Like fascinerende er Yorick Le Saux' kamerabruk, vekslende mellom en nesten kjølig og klinisk granskning av objekter, mat, interiører, kropper og ansikter, og en dypt sensuell kjæling med de samme elementene.

Dvelingen ved det mondene herskapshusets eksklusivitet, dets rom, trapper, interiør og dekor, forvandler eiendommen fra å være en talende ramme rundt fortellingen til å bli en karakter i seg selv - og et symbol for familiens lukkethet om seg selv.

Dialogen er sparsom, bildene desto mer talende. Sjelden ser man en film der bildene har en så eksplisitt fortellende funksjon, utført med så stor eleganse.

Ved å sette natur og lidenskap opp mot kultur og kontrollert distanse, følger filmen noen arkaiske linjer man også kan spore i Lars von Triers «Antichrist» - uten sammenligning for øvrig. Men der von Trier ser naturen og seksualiteten som destruktive krefter, lar Guadagnino naturen - og naturkreftene - være frigjørende for så vel seksualitet som innestengte følelser.

Langsomt og dvelende bygger filmen seg opp mot et dramatisk og følelsesladet klimaks. Struktur og billedlegging er krevende. Både det, og enkelte innholdsmessige elementer er av et stoff som gjerne avføder diskusjoner etterpå.

^{ANMELDT AV BRITT SØRENSEN}

Uenig med anmelderen? Skriv gjerne din egen anmeldelse i feltet under!