En veldig morsom film

FOR DET FØRSTE: Hans Petter Moland og Stellan Skarsgårds samarbeid er en velsignelse. Det har tidligere gitt ett godt resultat i «Aberdeen», og ett enda bedre i «Kjærlighetens kjøtere». Denne gangen er resultatet en sann svir. Den på sitt snodige vis veldig høflige og snille Ulrik spilles av Skarsgård med få replikker og et vell av små uttrykk; det være seg blikk, smil, en trekning her og en rynke der.

Med sin pistrete hestehale og sammensatte natur er han en skikkelse å bli overordentlig glad i.

ULRIK HAR ALTSÅ EN FORTID. Han har sonet tolv år for drap. Og han hadde ikke akkurat noen plettfri vandel før det, heller. Men det var jobb.

Motvillig løslatt tas han hånd om av Rune Jensen - en harrytass av en falmet gangsterboss, glimrende spilt av Bjørn Floberg og med en like glimrende Gard B. Eidsvold som Jensens løpegutt og hakkekylling. Jensen mener det er tid for å gjøre opp regnskap med tysteren som fikk buret Ulrik inne. Praktisk og psykisk burer han selv Ulrik inne i et muligens evig avhengighetsforhold til seg selv. Fysisk får han ham plassert i et celleliknende kjellerrom hos eks-konen til bilmekanikeren (Bjørn Sundquist) som ansetter Ulrik på verkstedet sitt - en for øvrig fåmælt bilmekaniker med talent for monologiske statements.

FOR DET ANDRE: Med denne hybelvertinnen gjør Jorunn Kjellsby et heidundrende comeback på lerretet. Rollen har noen reminisenser fra innsatsen hun gjorde for Wam & Vennerød i hine hårde dager, men denne gangen gir hun sex på film en helt ny dimensjon. Og hun bringer sex i norsk film over i en annen divisjon.

Moland og manusforfatteren Kim Fupz Aakeson knytter i det hele tatt kvinner, sex og mat sammen på en måte som for alltid forandrer forholdet til kokt torsk, kjøttkaker og stekt fiskepudding.

Danske Kim Fupz Aakeson har skrevet manus til en rekke gode filmer, blant annet «Den eneste ene», «En Soap» og «Kinamann». Også denne gangen hviler det gode resultatet på et godt manus, kombinert med tett samarbeid mellom forfatter og regissør, og - ikke minst - Molands regiarbeid overfor et særdeles velopplagt ensemble, der halve kostebinderiet av nye og gamle filmfjes popper opp i små og større roller. Som Aksel Hennie (samisk våpenhandler), Kjersti Holmen (Ulriks eks-kone), Jon Øigarden (kvinnemishandler), Jan Gunnar Røise (Ulriks ingeniørstuderende sønn), Henrik Mestad (tyster) og Anders Baasmo Christiansen (bilknuser).

SAMMEN SKAPER DE et typegalleri av små og mer eller mindre slitne hverdagsmennesker man vel må tilbake til «Budbringeren» for å finne maken til i norsk film. Og saktens avkles de i all sin menneskelighet, på godt og vondt. Men Moland gjør det med et bredt flir og med stor kjærlighet til sine karakterer.

Her er mye stil og atmosfære à la Coenbrødrene og Ari Kaurismäki, overført til Oslo, til Alnabru, i folkelige blokkleiligheter, blant lagerskur, verksteder og trafikkmaskiner.

Mye i filmen har folkekomediens form. Men bak det vittige og underfundige ligger en rørende historie. Og noen viktige, fint fremførte spørsmål om hvordan man håndterer livet i en tilværelse der man er fanget i andres forventninger om hvem man er og hva man skal gjøre.

^{BRITT SØRENSEN}

Enig med vår anmelder? Si din mening.