Året er 2092. Nemo Nobody er verdens eldste mann, og den siste som vil dø av naturlige årsaker. Men «Mr Nobody» begynner ikke egentlig der: Filmen er nemlig et lappeteppe av de mulige livene Nemo kunne levd frem til alle sine mulige dødsdager, med utgangspunkt i en episode da han var åtte år, foreldrene skulle skilles, og han måtte velge mellom dem. En umulig situasjon i seg selv.
Utover det blir det nokså meningsløst å gi handlingsreferat. Filmen veksler mellom fremtiden, de siste minuttene i Nemos liv, og de forskjellige utgavene av det. Den er i perioder mesterlig laget, fantasifull og overraskende. I andre perioder er den rotete, pretensiøs og usammenhengende.
Dessuten er den minst 20 minutter for lang, og sannsynligvis litt for bred. Det siste er slett ikke tøvete ment. I utgangspunktet handler dette om valgene vi tar, som påvirker utfallet av livet. Om hvordan det til tider virker mest komfortabelt å la være å velge, men det er bare illusorisk. Og så handler den litt om tilfeldighetene som også spiller inn. Om de nå er så tilfeldige - kanskje de også er resultat av andres valg. Og så blir vi så vidt introdusert for kaosteori: Sommerfugleffekten. Og så litt filosofi light: Eksisterer vi egentlig? Og en dash teoretisk fysikk: Hva er tid? Alt elegant vevet inn i historien, eller sauset klønete sammen med den, alt ettersom hvor tålmodig du er.
Dette er nemlig vel så mye en tålmodighetsprøve som en film. De stadige vekslingene mellom historiene er elegant gjort, men det er få av historiene som er utviklet godt nok til at de egentlig fortjener å være med. De begynner til gjengjeld å gjenta seg selv. De gode tilløpene ender oftest opp i noe litt rotete og ujevnt. Bølgetoppene er fryse-på-ryggen-bra, dalene er søvndyssende. Men filmingen er i perioder slående vakker, skuespillet er stort sett bare bra, og konseptet er interessant og faktisk ganske originalt. Og hvor ofte kan du egentlig si det?
LARS HOLGER URSIN
Enig med vår anmelder? Si din mening.
