En munter uppercut

AKKURAT DA VI IKKE VISSTE at vi trengte en ny boksefilm, kommer «The Fighter» med syv Oscar-nominasjoner på plakaten og humor nok til å trekke et stort publikum av alle kjønn.

Filmen bygger på den sanne historien om halvbrødrene (og asfaltleggerne) Dickie Eklund (Christian Bale) og «Irish» Micky Ward (Mark Wahlberg). Førstnevnte lever på heltestatusen han fikk etter en legendarisk kamp mot verdensmesteren Sugar Ray Leonard i 1978. Tyve år senere trener han den yngre broren og drømmer om comeback, men flyter i realiteten bort i dop.

I MOTSETNING TIL den alltid stive Wahlberg, har Bale en formidabel evne til å bli rollen han spiller. Så også her. Allerede etter et par sekunder oppvisning som høyt crackhue, vet jeg at Bale kommer til å briljere, og at dette blir en fin film.

Som jordnær sliter fungerer Wahlberg godt som motstykke til den oppskrudde drømmeren Dickey. De kompletterer hverandre, og tegner sammen et nydelig bilde av et brødrepar med sterke bånd seg imellom.

For like mye som en film om boksing, er dette en film om et ganske slitt og shabby arbeiderklassemiljø i småbyen Lowell, Massachusetts, og om en særegen familie med en stundom fatal lojalitet til hverandre.

Melissa Loe stråler som brødrenes mor Alice, familiens matriark og Mickeys manager. Et rivjern av en kjeftesmelle med et hjerte bløtt som romtemperert smør når det kommer til ungene, og Dickey især.

Rundt henne kakler et fugleberg av døtre med tupert hår og ulike fedre. I en krok står ektemannen George og har avfunnet seg med sin plass.

Inntrengeren kommer i form av Charlene (Amy Adams), Mickeys kjæreste som bare ikke må tro hun er noe.

SKILDRINGEN AV ALICE og familien er hysterisk vittig. At Russell er på grensen til utleverende, tilgis straks fordi det er så kjærlighetsfullt gjort.

Utleveringen - og filmen som sådan - fungerer også fordi familien og miljøet i Lowell er så jordnært og autentisk skildret. Her er ingen Charlize Theron eller Julia Roberts sminket ned og utkledd som «arbeiderklasse», her er bare levende mennesker fulle av kjærlighet, temperament, stahet, stolthet og lojalitet. Og en god del klassehat, som alt etter situasjonen slår begge veier.

Filmen har et energisk driv, skapt av energien i bokseringen såvel som i familien, og gitt ekstra rytme gjennom klippingen og bruken av en dokumentarfilm HBO lager om Dickey. Vendepunktet midtveis legger opp til det tradisjonelle løpet med trening, hoppetau og sparringpartnere, men også her har Russell noen brudd på lager.

BOKSINGENS DRAMATURGI er som skapt for film, og utnyttes til fulle gjennom Mickys særegne boksestil.

Indirekte anerkjennes og fremheves boksing som mulighetenes sport for underdogs og arbeiderklassegutter. Samtidig rettes et befriende muntert skråblikk på sportens mer kuriøse sider.

BRITT SØRENSEN

Enig med vår anmelder? Si din mening her.