En maktdemonstrasjon

Menn drevet aven urokkelig overbevisning. Temaet løper som en fellesnevner for en rekke av Clint Eastwoods filmatiske skikkelser – fra Charlie Parker i «Bird» via Frankie Dunn i «Million Dollar Baby» til Walt Kowalski i «Gran Torino» og Nelson Mandela i «Invictus».

Og nå: FBIs mektigegrunnlegger og overhode gjennom 47 år: J. Edgar Hoover. Beryktet og fryktet kommunist- og gangsterjeger. En ærgjerrig, hensynsløs og trolig smått paranoid mann som ikke gikk av veien for å ta æren for andres bragder. Med suveren forakt for rettsstatens spilleregler førte han sitt eget, hemmelige register med blant annet kompromitterende informasjon om prominenser og sentrale maktmennesker – filer som også ble hans kilde til makt.

Men bak den selvhøytidelige, grinete minen og de uklanderlige dressene skjulte seg en morsbundet mann med et – om ikke mykt – så i alle fall problematisk personlig punkt: Som erklært motstander av homofili var han selv etter alt å dømme homofil. Muligens likte han også å kle seg i kvinneklær.

Med langsomt tempoog nærmest udramatisk fortellerstil veksler Eastwoods film frem og tilbake mellom de ulike tidsepokene, fra Hoovers første år i det som var forløperen til FBI, til han dør i 1972.

Eastwoods knirkefrie vekslinger i tid er like imponerende som hovedrolleinnehaver Leonardo DiCaprios, godt støttet av nydelig gjennomført scenografi, kostymer og – ikke minst – sminkeavdelingens jobb med å forvandle DiCaprio, Naomi Watts og Armie Hammer fra noen-og-tyveåringer til middelaldrende og gamle. Pluss det som fra DiCaprios side må være et nitid studium av Hoovers tale- og væremåte. Han formelig transformerer seg inn i Hoovers butte kropp.

Eastwood/DiCapriotegner intet heltebilde av mannen, tvert imot. Fascinerende nok greier de å gjøre ham både dypt usympatisk, på grensen til frastøtende, og dypt menneskelig. Det siste særlig i sin nennsomme behandling av hans trolig undertrykte seksualitet.

Et særdeles snodig stevnemøte med byråets nytilsatte sekretær, Helen Gandy (Watts) belyser flere sider ved Hoover. I stedet for å ta henne med ut, viser han henne katalogiseringssystemet han har gjennomført på biblioteket. For så å gå ned på knærne og fri. Situasjonen er totalt uerotisk, ideen om ekteskap er et åpenbart sjakktrekk til hans fordel. Gandy avslår da også. I stedet blir hun hans livslange privat-sekretær.

Hoover hadde også et livslangt, nært forhold til sin nestkommanderende, Clyde Tolson (Hammer). Ryktet vil ha det til at de var elskere. Filmen indikerer en kjærlighet som aldri ble levd ut, og viser nettopp her et slags hjerte for Hoover, en ømhet for og sorg over hans egne – og tidens – stengsler.

Hoover startet jaktenpå kommunister rundt 1919, da bolsjeviker og andre radikale sto bak bombeattentater, og folk som anarkisten og feministen Emma Goldman drev agitatorisk og såkalt oppviglersk virksomhet. Han fortsatte under den kalde krigen, i nært samarbeid med den kjente kommunistjegeren Joe 
McCarthy.

I Hoovers vilje til å tilsidesette rettssikkerhet og demokratiske spilleregler, kan man lese en parallell til konsekvensene krigen mot terror har fått internt i USA. Slik blir filmen ikke bare dagsaktuell, den blir et portrett av makt som sådan, og av demokratiets sårbarhet.

Interessant nokdiskuterer Hoover tanken om en forbrytelse som en forbrytelse i seg selv. Den diskusjonen er ikke avsluttet. For øvrig var det i dette klimaet, under dette regimet, forfatteren Philip K. Dick skrev sine bøker, blant annet «The Minority Report» fra 1956, der mennesker straffes for forbrytelser de har tenkt å begå.

På mange måterer filmen en amerikansk historietime, fortalt med såpass stor innforståtthet at den krever en viss oversikt over hendelser og tidsepoker. Slik sett henvender den seg til et voksent publikum.

Tenåringer som går for å se sexsymbolet DiCaprio får lite valuta for pengene. Men kanskje får de en a ha-opplevelse hva angår briljant skuespillerkunst.

Er du enig med vår anmelder? Si din mening i feltet under.