• STEMNINGSFULLT: Den ytre stemningen er på plass i "The Raven", men filmen mangler indre nerve.

    FOTO: FILMWEB

En kriminell kopi

Edgar Allan Poe brukes som påskudd til å lage middelmådig påskekrim

123456
«The Raven»

Dette er ikke en film der John Cusack spiller hovedrollen som forfatteren Edgar Allan Poe. Det er en film der John Cusack spiller Nicolas Cage i rollen som Poe.

Strengt tatt er det heller ingen film om Poe. Den låner elementer fra Poes liv og diktning, og snekrer dem sammen til et vaklende byggverk bestående av elementer fra tidlig 1800-talls gotikk, litt seinromantikk, mikset sammen med seriemordere og kriminelle kopister, såkalte copycats.

Filmens ramme er Poes mystiske død i oktober 1849, i en åpningsscene verdig en brødrene Ylvis-parodi.

Derfra bærer det raskt til et drapsåsted kjennetegnet av Poes særmerke: mysteriet med det lukkede rom. Heldigvis er den hastig tilhentede politiinspektør Fields (Luke Evans) en både kløktig og belest mann, og husker raskt at han har lest noe lignende i Edgar Allen Poes fortelling «Mordene i Rue Morgue».

Poe, fordrukken, blakk og ridd av indre demoner, mistenkes først, for så å trekkes inn i etterforskningen. Drapene fortsetter. Alle har en link til Poes fortellinger. Snart griper morderen også direkte inn i Poes private liv.

Selv om «The Raven» er vesentlig mindre humørfylt, kan den være inspirert av suksessen med å bringe den noe senere Sherlock Holmes tilbake til lerretet. Også Poe var en skjerpet deduksjonist, i all sin nevrotiske dødsfikserthet. Holmes er for øvrig inspirert av Poe-skikkelsen C. August Dupin fra nevnte – og skjellsettende – «Mordene i Rue Morgue». Holmes samtidige – Jack the Ripper – vaker også i bakgrunnen; mordene i Poes bøker – og dermed filmen – er minst like makabre.

Vi får stemningsfull brostein i passe porsjoner, klaprende hover i tåkelagt skog, litt kirkegårdstristesse og en mengde skrikende ravner. Pluss noen groteskerier på grensen til det kvalmende, og en teskje klaustrofobi.

Det vi ikke får, er stemning på noe indre plan. Angsten Poe dikter om, slår aldri inn i filmen. Hans suggererende skrivestil gjenspeiles ikke i filmens form og rytme. Noen av temaene hans, som frykten for å bli levende begravet, eller å møte døden personifisert gjennom masker, brukes utelukkende for effektenes skyld, men får ingen dypere klangbunn.

Den autentiske Poe, med sitt spenn mellom intellektuelt klarsyn og mattende, personlig sorg, kommer aldri gjennom i Cusacks utvendige, Cage-kopierende spill.

Det vi sitter igjen med, er et lettbent melodrama uten nerve, og uten et eneste tankekors. Alt som kaller på smilet, er et drapsoffers fortvilte skrik idet han er i ferd med å sages i to: «Hvorfor meg?! Jeg er jo bare en skarve kritiker!»

Enig med anmelderen? Si din mening her:

Kommentarfeltet støtter ikke IE8. Vennligst oppgrader eller bruk en annnen nettleser.

Velkommen til debatt i Bergens Tidende. Vi setter pris på sterke meninger. I våre kommentarfelt er det høyt under taket, men vi tolererer ikke trakassering, trusler eller hatefulle meninger. Vis respekt for andre debattanters meninger, etnisitet, religion og legning. Husk at mange leser dine ytringer her på bt.no. Tenk derfor nøye gjennom hvordan du ønsker å fremstå. Du må skrive under fullt navn.

Vennlig hilsen Gard Steiro, sjefredaktør.

Siste fra Filmanmeldelser

Homofryd

«Pride»: Streikende gruvearbeidere møter utagerende homoaktivister. Resultatet er et stort hjerte rammet inn av glitter, bankende i discotakt.

Kodeknekkeren

«The Imitation Game»: Morten Tyldums film om Alan Turing er ikke bare medrivende og velspilt, den er også viktig.

Franske forviklinger

«Min leilighet i Paris»: Nydelig skuespill løfter et drama som ellers sliter med overgangen fra scene til lerret.