VARG VEUM er tilbake. Nyklippet og sveisen går han i gang med sitt nye liv som lærer og som samboer med Karin. Men det finnes en nemesis i hans liv, og den dukker opp i form av Kniven, en hardkokt danske med sans for purunge jenter og dop. Seks år tidligere ble han dømt for å ha forårsaket Eva Beates overdosedød. Jenten var under barnevernets omsorg. Saksbehandler: Veum.
Som lot seg friste av av hennes forelskelse i ham.
HISTORIEN rommer med andre ord dypt alvorlige og aktuelle elementer, og reiser spørsmål som hadde fortjent en langt bedre film.
For her er det vanskelig i få øye på ett eneste element som fungerer.
At det litterære forelegget så vel som «Uro»-regissør Faldbakken opererer i det hardkokte landskapet, er helt greit. Men skal sjangeren fungere, må den vise vilje til utvikling og fornyelse. Og det må være et hjerte et sted der inne, et punkt der vi berøres.
Faldbakken gir oss verken hjerte eller sjel, bare en tom, skramlende blikkboks.
ETTER HVERT som plottet avdekkes, fremstår det som like konstruert og kunstig som de visuelle overgangene mellom vestnorsk og østnorsk topografi. Veien til Hjellestad går via østlandsk åkerlandskap. Greit å vite neste gang vi skal dit.
Dialogene er en katalog over sjangerklisjeer utgått på dato. Mumlende trusler à la «skaff bevisene!» burde vært forbeholdt parodien. Fjernsynsteaterets gamle travere leverte utstudert føleri og følera med større innlevelse og mer troverdighet enn det vi ser her. I «Skriften på veggen» finnes ingen levende mennesker, bare menneskelige påstander.
DET SLÅR TILBAKE på historien som en boomerang. Eva Beates skjebne forsvinner i et sluk av ytre dramatikk og agert tragedie. Det er en hån mot alvoret i historien.
Filmen er ikke engang spennende. Den er bare tom og følelsesløs og direkte vond å se på. Men av helt feil grunn.
BRITT SØRENSEN
Enig med vår anmelder? Si din mening her.
