En forførerisk, lett og lekker bagatell

FOR KNAPT 50 ÅR SIDEN var det ingen selvfølge at unge kvinner tok høyere utdannelse. Den ettertenksomme påminnelsen er filmens sterkeste kort - selv om tittelen spiller like mye på den bratte læringskurven Jenny gjennomgår da hun som 16-åring møter David, en langt eldre, monden og sjarmerende herre med sportsbil og fine vaner.

For den begavede, men drømmende ungpiken, kommer han som sendt fra himmelen en regnværsdag. Han tilbyr klassiske konserter, sene middager, venner med stil og romantiske reiser.

Snart er skoleuniformen byttet ut med en chic garderobe erobret fra den nyervervede venninnen Helens overskuddslager. Med forlovelsesringen på fingeren skyves latinpugging og Oxford-drømmer bort til fordel for en tilværelse hun tror skal bli langt mer spennende enn de kvinnelivene hun ser rundt seg.

FILMEN BYGGER PÅ den britiske journalisten Lynn Barbers memoarer. Manus er ført i pennen av Nick Hornby, som nok har tatt noe av brodden fra historien - muligens for å gjøre den mer spiselig for et stort publikum. Blant annet er Davids åpenbare pedofile tendenser tonet ned, selv om de antydes.

I et intervju med avisen The Telegraph anklager Lynn Barber foreldrene for omtrent å ha dyttet henne oppi Davids seng. Filmen viser riktig nok hvordan han snurrer dem alle rundt lillefingeren. Men Hornby og regissør Lone Scherfig lar Jenny ta en rekke selvstendige valg. De skildrer i det hele tatt Jenny som en rett nok naiv, men sterk og selvbevisst ung dame; langt smartere enn foreldrene, kultivert nok til å takle klassereisen møtet med David innebærer - og fullt i stand til å foreta snuoperasjonen som blir nødvendig da idyllen sprekker.

Slik bidrar et levende og fint tegnet jenteportrett til å løfte et ellers tradisjonelt og forutsigbart modningsdrama.

«AN EDUCATION» ble starten på det som kan være en stor internasjonal karriere for danske Lone Scherfig, i Norge særlig husket for den nydelige komedien «Italiensk for begynnere».

Turen over til Storbritannia har så langt resultert i to tilbud fra Hollywood og en rekke priser - deriblant tre Oscar-nominasjoner. Den ene står fullt fortjent på hovedrolleinnehaver Carey Mulligans CV. Mulligan er bemerkelsesverdig lik Lynn Barber slik hun så ut i unge dager, og spiller henne med naturlig friskhet og perfekt balanse mellom ungpikeaktig naivitet, intellektuell modenhet og kvinnelig eleganse. Det er en fryd å se.

Mindre pen, men frekt iakttatt, er skildringen av Jennys foreldre, Jack og Marjorie - spilt av Alfred Molina og Cara Seymour. Særlig han får gjennomgå. Men som representant for en usikker, fordomsfull, innsnevret og strebersk lavere middelklasse, er han ganske presist, om enn ondsinnet portrettert.

LIKE PRESIS ER Rosamund Pikes vittige gestaltning av Helen; vakker, velkledd og snill, men temmelig tom i nøtten.

Peter Sarsgaard tegner en sofistikert selvbevisst David, og legger inn noe akkurat passe udefinerbart som gjør at vi lurer på hva slags mel han egentlig har i posen.

Filmen boltrer seg i lekker 60-tallsestetikk. Helen er et syn i alle scener, Jenny tar pusten fra deg når hun med oppsatt hår og ermeløs kjole ikler seg en tidsriktig Audrey Hepburn-look.

Kostymedesignere og rekvisittører har i det hele tatt gjort en formidabel jobb, og bidrar sammen med fotograf John de Borman til den estetiske nytelsen filmen er. Men som opplevelse har den mer til felles med Helen enn med smarte Jenny: den er vittig og deilig å se på, men byr ikke på så mye mer.

^{BRITT SØRENSEN}

Enig med vår anmelder? Si din mening.