En dannelseshistorie

BÅDE YTRE SETT og i kjernen er dette et fengselsdrama om kriminelle på begge sider av fengselsmurene og i ulike deler av befolkningen. Samtidig vever Audiard inn en ganske annerledes dannelseshistorie, og tegner et uhyggelig bilde av lovløshet, maktforhold og hierarki. Historien kan gjerne leses allegorisk, som et bilde på den arabiske underklassens situasjon i Frankrike. Men uansett tolkninger og lesemåter, er dette en intens, medrivende og uhyre sofistikert film. Stilen er naturalistisk, skuespillet eminent. To menn utmerker seg: Niels Arestrup som den korsikanske bandelederen César Luciani, og den unge debutanten Tahar Rahim i hovedrollen som Malik El Djebena.

VI MØTER MALIK idet han som 19-åring dømmes til seks års fengsel for en forbrytelse han nekter å ha begått.

Det vi ser, er en forskremt unggutt med ferske sår i ansiktet og markante arr på kroppen. Lite avdekkes av forhistorien hans, annet enn den gradvise forståelsen av at han har bakgrunn fra en arabisk immigrantfamilie, at han høyst sannsynlig vokste opp på barnehjem og at han på det nærmeste er analfabet.

Luciani er fengselets gudfar, som med hard hånd styrer både medfanger og enkelte ansatte. Malik tas brutalt under Lucianis ikke spesielt omsorgsfulle vinger. Han får beskjed om å begå et drap. Gjør han det, vil han som Lucianis løpegutt være beskyttet mot fengselets indre justis og rivalisering. Gjør han det ikke, risikerer han selv å dø.

Motstrebende gjør Malik det han må. Men han går også sine egne veier. Drevet av et smart hode og sterkt overlevelsesinstinkt lærer han å lese og å skrive. Med skarpt blikk for strukturer og konstellasjoner, legger han snart sine egne planer, blir stadig tøffere underveis og «utdanner» seg på egen hånd til gangsterkonge.

SOM THRILLER er «Profeten» blodstenkt, raffinert og intrikat, drevet frem av nye vrier og konstellasjoner. Likevel skiller filmen seg markant og på flere felt fra andre innen sjangeren. Et felt er måten Malik portretteres på. Den nesten uregistrerbare forandringen som skjer med ham. Tilbakeholdenheten hans, blandingen av sorg og stor besluttsomhet.

Tegnet slik, fortsetter vi å se på personen Malik med et slags dobbelt blikk, der kategorier som «sympati» eller «antipati», «medfølelse» eller «forakt», «helt» eller «antihelt» aldri blir relevante størrelser, heller ikke etter at han har passert de fleste etiske grenser. I stedet følger vi ham, hans handlinger, valg og strategier, hans sterke tilstedeværelse og likevel merkelige tilbaketrukkethet, med en stadig voksende fascinasjon. Det er noe dypt uutgrunnelig og likevel høyst konkret ved denne skikkelsen, og det fortsetter å gnage i en, lenge etter at filmen er slutt.

FASCINERENDE ER OGSÅ skildringen av fengselet som lukket system, arena for legal og illegal forretningsvirksomhet, sanksjoner på mange plan, samrør mellom innsatte og ansatte, og som læringsanstalt - intellektuelt så vel som sosialt og kriminelt. Innenfor dette universet blir Maliks historie et lærestykke i tilpasningsdyktighet. Derfor kan man, i små glimt, se ham som en tapt samfunnsbygger, et menneske som gitt andre muligheter og rammer kunne kommet langt på helt andre arenaer.

Så slutter da også filmen, slett ikke tilfeldig, til tonene av «Mack med kniven», fra Berthold Brechts «Tolvskillingsoperaen».

^{BRITT SØRENSEN}

Enig med vår anmelder? Si din mening.