At filmskaperne i Sony har latt seg inspirere av den bestselgende, men i Norge ukjente barneboken til Judi og Ron Barrett, er forståelig. Historien innbyr til visuell fråtsing, humoren er skrudd og karakterene gode.
Resultatet er et originalt og vittig, om enn etter hvert noe uappetittlig eventyr i 3D, fortalt med overskudd og energi, og med en klar brodd mot vestens forhold til mat og vårt stadig voksende søppelberg av kasserte rester.
Flint er en ung oppfinner på en øy der fiskeindustrien har gått dukken og befolkningen begynner å bli lei av å leve på sardiner. Hittil har Flint bare skapt mislykkede saker. Nå vil han finne opp en maskin som kan omdanne vann til mat. Og han lykkes overmåte. Snart regner hamburgere, biffer og andre godsaker over innbyggerne. Ordføreren øyner en ny æra for øyen. Alt ser ut til å gå veien for Flint. Helt til maskinen går bananas der oppe i skyene. Maten vokser ut av alle proporsjoner. Snart tårner et gigantisk matuvær seg opp parallelt med berget av restemat i utkanten av byen. Katastrofen er nær.
Animasjonen holder ikke Pixar-standard, og karakterene har ikke samme sjarm og dybde som i de beste filmene derfra. Likevel tegner filmen noen riktig fine figurer. Flints far lokker frem godhet med sin språkløse kjærlighet til sønnen. TV-værmelderen som kommer til øyen er en godt utformet jenteskikkelse, tvunget som hun er til å skjule sin intelligens bak et fjernsynsvennlig ytre. En liten guatemalsk bifigur byr på overraskende vittigheter.
Filmen prediker ikke bare at man blir feit av så mye junkfood og får vondt i magen av å bade i sjokolade-saus og gnafse i seg snop. Her blir gelébamser også morderiske gærninger, og grillkyllinger går berserk. Mot slutten mistet jeg matlysten og kjente antydninger til kvalmefornemmelser. Men det var kanskje meningen.
BRITT SØRENSEN
Enig med vår anmelder? Si din mening her.
