Det edle villromvesen

JAMES CAMERON ER TILBAKE. Og til «Avatar» har han igjen fått fråtse i andres pengepunger i vulgært monn, noe som synes. Dette er en film som formelig stinker penger, og det på den gode måten. Det er rett og slett litt vanskelig å finne ord for hvor spektakulært dette er blitt rent visuelt. Mer om det siden.

For la oss for ordens skyld først gulpe ned filmens to, små kameler: Historien og filosofien. Som om det var den dette handlet om.

VI BEFINNER OSS I ÅR 2154, på planeten Pandora. En frodig, grønn hippieklode der det også finnes et dyrebart mineral. Et grisk gruveselskap fra vår planet vil selvsagt ha pølsefingrene sine dypt nedgravd i dette. Uheldigvis for alle bor det intelligente vesener, Na'vi, akkurat der mineralforekomsten er rikest. Høyreiste, vakre, edle villvesener med et ekstremt avslappet forhold til halvnakenhet og medfødte evner som hestehviskere.

Ikke at de akkurat har hester der, mer seksbente krysninger av bøfler og øgler, men du forstår.

Det onde, onde gruveselskapet ønsker å infiltrere romvesenene, litt à la «Terminator», og får derfor hjelp fra naive forskere. De skaper viljeløse kloner av Na'viene, såkalte avatarer. Disse tilpasses ett bestemt menneskes nervesystem, og dette mennesket kan dermed «fjernstyre» avataren, og oppleve den fremmede planeten gjennom avatarens sanseapparat.

En av dem som skal styre en avatar dør plutselig. Heldigvis har han en tvillingbror: Jake Sully, tidligere marineinfanterist, lam fra hoften og ned, litt udannet, men tvers gjennom skvær og jordnær type. Siden Jake er enegget tvilling, er han kompatibel med brorens avatar. Han får dermed oppleve følelsen av å løpe og kjenne på gresset gjennom tærne igjen. Oppdraget hans blir også vellykket: Han tas opp i stammen, blir forelsket, det fører til lojalitetskonflikt, Det er nokså forutsigbart, men likevel effektivt og spennende fortalt. Og skildret i en setting som ikke bare er vanvittig flott å se på, men fantasifullt bygget opp, og med beundringsverdig sans for detaljer.

LITT VERRE ER DET å svelge filmens andre, kamel, filosofien: En nerdete saus av urbefolkningsproblematikk, klimakrise og pasifisme, alt på babynivå og skviset gjennom et selvhøytidelig new-age-filter.

Disse to faktorene gjør filmen marginalt mer skuffende enn den kunne blitt. Som vanlig, todimensjonal film på et vanlig lerret er dette derfor en soleklar firer. Kanskje til og med dårligere.

MEN SÅ KOMMER disse 3D-effektene. Og dem tatt i betraktning, er dette en historisk film. Helt oppriktig. Dessuten hadde kanskje publikums hjerner eksplodert om vi i tillegg til effektene skulle håndtere en kompleks historie. Eller, om ikke det, ville historien uansett fort kommet i veien for effektene. Her er det nemlig de som driver filmen - historien er nærmest staffasje.

Hadde film dreiet seg kun om tekniske kvaliteter, hadde dette vært en soleklar sekser, rent bord på Oscar-utdelingen, gullpalme, bare sleng hva du vil mot «Avatar», den meier det ned. Gå og se den bare for å oppleve stiv underkjeve etter to timer og førti minutters hakeslepp. Ha gjerne høye forventninger. Jeg hadde det. De ble innfridd.

Det er riktignok først litt plagsomt å venne seg til 3D-effektene. Cameron tvinger deg til å velge rett sted på skjermen å fokusere på, og det er av og til ubehagelig. Brillene, som du nå må kjøpe separat, er polariserende. Noe som gir følelsen av et litt dunkelt lys. På norske kinoer blir det ikke bedre av at undertekstene til tider er svært forstyrrende. Men de kan overses.

DET MESTE kan faktisk overses. For å gjenta poenget: Visuelt er dette helt latterlig bra. Ene og alene fordi James Cameron tør å bruke penger på å ligge milevis foran konkurransen, tør å bruke over to og en halv time på å vise det frem i all sin prakt, og klarer å levere en film som er vel verdt det helt obskøne budsjettet. Igjen. Hatten av for det.

^{LARS HOLGER URSIN}

Enig med vår anmelder? Si din mening her.