Den lille gutten og havet

Av og til, men ikke ofte, er det et godt tegn når du er søvnig når du forlater en kinoforestilling. «Alamar» gir en sånn opplevelse.

Fem år gamle Natan er produkt av en tre-fire år lang romanse mellom mexicanske Jorge og italienske Roberta. Forholdet er slutt, og Natan skal flytte med moren til Italia. Men først skal han tilbringe en sommer med Jorge og bestefaren. Den tilbringer de på Banco Chinchorro, den nordlige halvkules største atoll, øst for kysten av Mexico, helt i sør, like ved grensen til Belize. Der bor de tre i en knøttliten hytte på påler i vannet, som har finérplater til vegger og bølgeblikk til tak. Et par kokeplater, solcellepanel, noen hengekøyer, fryd og gammen.

Livet er enkelt: De leker, jobber, sover og spiser. Noen ganger fisker de med line, noen ganger med harpungevær. De fanger languster, barrakuda og snapper. Siden skraper de skjellene eller kapper beina av fangsten, og spiser eller selger den. Restene kaster de enten til fuglene som balanserer i havbrisen over hytten, eller til krokodillene som sirkler dovent rundt pålene nede i vannet. Snart får de besøk av Blanquita, en hvit hegre, som Jorge nærmest temmer i løpet av noen dovne dager i pålehuset.

Dette er slett ikke noe for alle. Tempoet er så lavt at alle med lav toleranse for litt selvopptatte, dvelende skildringer eller lav terskel for å sovne på kinoen bør få slippe å være med på denne. Men takler du fem kvarter med stillfarne hverdagsskildringer fra et mexicansk korallrev, er dette midt i blinken.

Filmen kan sikkert analyseres i hjel, hvis du på død og liv må, eller du kan se på det bare som en drømmende, stillfaren serie av hypnotiske hverdagsbilder som føles både kjente og eksotiske. Du kan nesten lukte bensinen fra motoren og kjenne havsmaken og gløden fra sommersolen. I strandkanten vaier palmene og mangrovene, og havet er dønn asurblått, og sko er unødvendige, og hva i huleste gjør vi egentlig her?

^{LARS HOLGER URSIN}

Enig med vår anmelder? Si din mening her.