Den irak-kurdiske svømmeren

SOM SMÅ NOTISDRYPP på avisenes utenrikssider kommer de til oss med ujevne mellomrom: Illegale immigranter som med en ofte naiv tro på Europas muligheter prøver å komme seg hit via livsfarlige seilaser i småbåter, i og under trailere og ved hjelp av menneskesmuglere. Mange av dem overlever ikke.

Vi kan velge å skjerme oss for de grimme realitetene. Vi kan bla videre.

SIMON OG HANS FRASKILTE kone Marion får elendigheten i fanget, bosatt som de er i Calais. Han befinner seg plutselig som svømmelærer for den 17 år gamle irakiske kurderen Bilal. Hun jobber på suppekjøkkenet som forsøker å gi litt menneskelig varme og et måltid mat til hopen av immigranter som samler seg i byen i håp om å ta seg over til Storbritannia.

Bilal lærer ikke crawl for moro skyld. Etter et mislykket forsøk på å komme til Storbritannia i en trailer, har han som mål å svømme over den engelske kanal for å finne igjen sin kjæreste Mina.

Historien er ikke ny - vi kjenner den fra et utall filmer fra grensetraktene USA/Mexico, fra norsk-kurdiske Hisham Zamans kortfilm «Bawke» og fra østerrikeren Ulrich Seidels langt mer brutale rapporter fra den europeiske bakgården.

Likevel gjør «Velkommen» inntrykk. Holdt i en dempet, realistisk stil er filmen en rystende dokumentasjon på menneskelig desperasjon og lengsel. Den gjør også noe tilsvarende europeiske filmer i liten grad har gjort: Den vender kamera vel så mye mot det franske samfunnet og stiller et svært ubehagelig spørsmål ved konsekvensene av landets så vel som EUs innvandringspolitikk.

SIMON INVOLVERER SEG NEMLIG i den unge kurderens skjebne. Han lar ham sove hos seg, og hjelper ham å trene med våtdrakt for å bli i stand til å gjennomføre målet sitt. Det går ikke upåaktet hen i et samfunn der man risikerer fem års fengsel for å gi husly, skyss eller annen elementær hjelp til illegale innvandrere, og der systemet legger opp til et utstrakt overvåkings- og varslingssystem. Systemet lukter velkjent, og skriver seg fra ideologier som burde ligge Frankrike fjernt.

Simon - sårt formidlet av Vincente Lindon - engasjerer seg av ulike, og litt uklare grunner. Kanskje for å vinne tilbake Marion, som han fortsatt elsker. Kanskje fordi han er ensom. Men etter hvert blir den barnløse mannen glad i den unge gutten. Bilals nesten umenneskelige streben for å finne tilbake til sin Mina rører ham, og gir ham en påminnelse om hvor lett han selv lot sin kone gå.

DET KAN INNVENDES mot historien at den er enkel, av og til litt for enkel, og med ganske unyanserte karakterer. Eiegode Bilal (Firat Ayverdi) er gitt dybde og historie, men de øvrige immigrantene blir stående som entydig desperate, dels tyvaktige. Vi forstår hvorfor, men savner et litt mer nyansert bilde. Det samme gjelder skildringen av franskmennene. Opp mot de gode hjelperne Simon, Marion og hennes nye manns står mistenksomme, nesten hatefulle naboer og et brutalt politi. Det tjener filmen som lett tilgjengelig drama, men gjør den unødvendig svart/hvit.

Filmens styrke er dens tungtveiende, nødvendig budskap, gjennomgripende humanisme, solide skuespillerprestasjoner og den store kjærligheten Lioret og hans medmanusforfattere skildrer Simon, Marion og ikke minst Bilal med.

^{BRITT SØRENSEN}

Enig med vår anmelder? Si din mening.