De gode mennesker i Marseille

«Det er lett å ironisere over det gode. Ironien kan handle om hvor vanskelig det er å forankre det gode i praktisk politikk,» sa psykolog Joar Vittersø til Morgenbladet da ukeavisen nylig lot godheten bli gjenstand for en lengre temaartikkel.

Psykologens utsagn går rett inn i filmens tematikk.

Hvordan skal Michel håndtere situasjonen når tyve verftsansatte må sies opp? Michel er en rettskaffen mann, han lar oppsigelsene foregå ved loddtrekning. Som fagforeningsleder kan han selv slippe unna, men legger likevel sitt navn i kassen – og blir trukket ut. Han er dog ikke blant de hardest rammede. På vei mot 60 kan han få førtidspensjon, og vie seg til livet som bestefar.

Litt senere feirer han og konen Marie-Claire 30 års bryllupsdag, sammen med familie, venner og tidligere kolleger fra verftet. Gaven er reisepenger og billetter til en ferie i Tanzania. Like etter blir de brutalt ranet, av noen som åpenbart vet om pengene.

Der de fleste av oss trolig ville latt raseri og hevnlyst råde, velger Michel og Marie-Claire å la godheten være retnings-
givende. Så til de grader at mange nok vil synes det blir i meste laget.

Slik sett er filmen lett å ironisere over. Også fordi persongalleriet ikke er like nyansert hele veien. Regissør Robert Guédiguian er en mann med et ærend, og har aldri lagt skjul på det. Av yrke er han opprinnelig sosiolog, politisk har han meldt overgang fra kommunistpartiet til det økososialistiske Parti de gauche.

Bosatt i Marseille hele livet, kjenner Guédiguian miljøet han beskriver ut og inn, og nærer en stor og åpenbar kjærlighet til det. Han er selv født inn i arbeiderklassen, og oppvokst i L’Estaque, en bydel han gjennom 30 år har brukt som kulisse for det store flertallet av sine 17 filmer. Han gjør også et nummer av å bruke samme skuespillerstaben i de fleste av filmene, særlig konen Ariane Ascaride og Jean-Pierre Darroussin, som her spiller Marie-Claire og Michel, og Gérard Meylan, som spiller Michels svoger og barndomsvenn.

«Snøen på Kilimanjaro» henter tittel fra en populær, fransk 60-tallsslager, men er inspirert av Victor Hugos dikt «Hvor gode er de fattige». Samtidig er det noe brechtsk over tematikken, med problemstillinger som er lette å identifisere seg med, og som tvinger tilskueren til å spørre seg selv: hvordan ville jeg reagert?

Interessant – eller ironisk – nok er det raneren som lærer Michel en aldri så liten politisk lekse. Hvor korrekt den er, kan diskuteres. Men også den går direkte inn i – og problematiserer – psykolog Vittersøs påpekning av vanskeligheten med å forankre det gode i praktisk politikk.

Filmen tegner ikke bare et varmt portrett av familie- og vennskapsbånd; dens uttalte klasseperspektiv er en sjeldenhet, også i europeisk film. I så måte er den viktig. Den går rett inn i de personlige, menneskelige konsekvensene av dagens finanskrise, samtidig som den på enkelt, men slående vis problematiserer arbeiderklassens identitet. For Michel handler ranet mindre om økonomi, mer om andres opplevelse av hvem han er. I egnes øyne er han og konen ærlige arbeidsfolk, som gjennom et langt liv har jobbet hardt for det de har tilegnet seg; som relativ økonomisk trygghet og leilighet litt oppe i åsen, med balkong og utsikt. For de andre; de langt mer utsatte, plasserer det dem i et velfødd og foraktet småborgerskap.

Med Hugos dikt som bakteppe, kan fortellingen gjerne ses på som en moderne fabel, i slekt med Aki Kaurismäkis «Le Havre». «Snøen på Kilimanjaro» er langt fra så stilfull og stilisert – Guédiguians filmspråk er realistisk. Det finnen og franskmannen har felles, er humanismen. Det filmene har felles, er hyllesten til menneskelig godhet, samhold og solidaritet.

Enig med vår anmelder? Si din mening under!