Danser med delfiner

«Gutten og delfinen» baserer seg på en sann historie, og den ene hovedpersonen – delfinen Winter – spiller seg selv.

Winter var bare tre måneder gammel da hun ble funnet i strandkanten i Florida i 2005, sterkt skadet etter et ublidt møte med en krabbeteine. Dyrereddere og marinbiologer fra det nærliggende marine hospitalet Clearwater Marine Aquarium rykket ut og reddet henne, men halefinnen måtte amputeres.

Winter utviklet en alternativ svømmeteknikk som viste seg å overbelaste ryggsøylen hennes. Det eneste som kunne redde livet hennes var en protese.

Det privat drevne, ikke-kommersielle Clearwater Marine Aquarium var på konkursens rand da Winter ankom. Historien gjorde henne til verdensstjerne, antall besøkende strømmet til og Winter – og biproduktene rundt henne – ble en lukrativ affære.

For dyreelskere er historien såpass sterk og rørende at den kunne fungert flott som dokumentar på Animal Planet.

I stedet velger filmskaperne å dikte historien enda større, full av sentimentale familieverdier, snille mennesker og velmenende optimisme og håp.

Elleveåringen Sawyer puttes i Winters redningsaksjon. Som fåmælt, venneløs og farløs gutt knytter han sterke bånd til delfinen især, men også til miljøet på hospitalet. Særlig marinbiologen Clay, enslig pappa til Hazel, jevnaldrende med Sawyer og snart hans nære venninne.

For å sette filmen inn i en større ramme, har manusforfatterne utstyrt Sawyer med en voksen nevø, en talentfull svømmer som mister mye av førligheten i en sprengingsulykke i Afghanistan eller Irak. Han blir linken til Cameron (Morgan Freeman) – protesespesialisten som på frivillig basis tar jobben med å utvikle Winters haleprotese.

En forutsigbar og sippete konstruksjon, som i norsk versjon ikke blir bedre av å være slapt dubbet på så dårlig oversatt norsk at bruken av flere dialekter ikke får noen formildende funksjon.

Tross klisjeer og et pompøst språk gjennomsyret av amerikansk godtkjøpsfilosofi, er det likevel vanskelig å slakte filmen. Til det er den for velmenende og oppriktig i sitt ønske om å formidle inspirasjon og optimisme, særlig til funksjonshemmede barn.

Nettopp av den grunn skulle jeg ønske at filmskaperne hadde funnet en sterkere kunstnerisk ramme å formidle budskapet i. Men filmen er lett tilgjengelig, og vil helt sikkert glede de minste. Og Winter er veldig søt.

Er du enig med vår anmelder? Si din mening i feltet under.