Da vondt ble veldig mye verre

God familiefilm fungerer bra for både store og små. Dårlig familiefilm fungerer best for de små, mens de voksne kamuflerer ubehaget og smiler tappert. Denne er i en klasse for seg:

Gjennom halvannen time viser filmskaperne at de undervurderer barn, samtidig som de viser fingeren til de voksne. Ikke bokstavelig, selvsagt, men det hadde i minste vært ærlig. Det er helt greit at man lager film for pengenes skyld, så lenge man yter noe bra til gjengjeld. Dette minner mer om svindel.

Historien er pinlig enkel: Pappaen (Brendan Fraser) har flyttet ut på landet med mammaen (Brooke Shields) og den litt bitre gutten (Tyler Prokop), som begge lengter tilbake til byen. Pappaen jobber for en kynisk eiendomsutvikler (Ken Jeong), som vil rive ned hele skogen de bor i for å bygge kjøpesentre og parkeringsplasser og sånt. Dette vil selvsagt ikke dyrene i skogen ha noe av. Ikke mammaen eller gutten heller, men det er dyrene som tar affære.

Dyrenes løsning er å angripe pappaen fysisk. Ved siden av alt han får deiset opp i skrittet eller midt i fjeset, er filmen så full av dyreekskrementer og stinkdyrdusj at det nesten er forfriskende når pappaen blir angrepet av en bjørn på byggeplassens utedo.

Karikerte karikaturer, snakkende smådyr, dårlige dataeffekter og tisse-og-bæsje-vitser som altså skal lære barna dine å respektere naturen, altså.

Ja, dette er virkelig ille, og ja, dette er bruksdefinisjonen på kynisk utnyttelse av målgruppen, men det er til å holde ut så lenge barna synes det er gøy. De blir kanskje litt dummere av det, men det er sannsynligvis bedre enn å gi dem skarpe sakser og be dem frisere hverandre mens du ser voldsfilm på TV. Dersom det er det eneste alternativet du er i stand til å se for deg.

Det krever imidlertid at du ser bort fra resten av elendigheten. For siden filmen tydeligvis er laget ut fra en forutsetning om at barn er dumme og lite opptatte av detaljer og logikk, er det slurvet maksimalt. Det er dårlig kontinuitet. Skuespillet er slapt og umotivert, forståelig nok. Det er mulig det finnes et manus, men det har neppe vært mer omfattende enn noen punkter på en Powerpoint-presentasjon, et minimum av innsats for å lenke sammen scenene der pappa får bank av smådyr på stadig mer fantasiløse måter.

Fått nok nå? Synd, for det fortsetter: For å spe på den dårlige fysiske humoren, driver Ken Jeong – eller Ken Jeongs norske stemme – og bærer seg innimellom på et slags tulleasiatisk. Mannen som styrer byggeplassen, Frank, eller Franks norske stemme, snakker med parodisk utenlandsk aksent og påtatt talefeil. Hør, de snakker rart! Er de ikke dumme?

Og helt til slutt: Det er noen ytterst få scener som kunne vært morsomme, men som en liten, ekstra langfinger, er filmen altså utstyrt med norsk dubbing, og der røyk også dét tynne halmstrået. Oversettelsen er fantasiløs, dårlig og direkte. Stemmearbeidet er lavmål, skuespillerne virker ikke som om de forstår karakterene sine, og det er godt gjort i denne filmen. Synkroniseringen minner om dårlige kung fu-filmer fra 1970-tallet. Men i motsetning til der, bidrar det ikke positivt til underholdningsverdien.

Personlig ville jeg heller sett det ekstra grundige finvaskprogrammet på vaskemaskinen enn å sitte gjennom denne en gang til. Det er langt rimeligere, og jeg vet samtidig at jeg ikke stimulerer produksjonen av flere slike filmer.

LARS HOLGER URSIN

Enig med vår anmelder? Si din mening her.