Bonuspoengenes ensomme rytter

JASON REITMAN BEGYNTE angivelig på manus i 2002, mens økonomien var på vei opp. Han la det på is da han fikk regien på først «Thank You for Smoking», så «Juno», som vant Oscar.

Sjelden har en utsettelse vært mer betimelig. Finanskrisen endret «Up in the Air», og gjør filmen høyaktuell.

Mens bedriftene nedbemanner over hele USA, har Ryan Bingham (George Clooney) en solid drømmejobb. Som ansatt i et nedbemanningsselskap flyr han på kryss og tvers for å fortelle folk at de har fått sparken.

Følelser og forpliktende forhold er fremmedord for ham. Hans sterkeste tilknytning er til leiebilenes, hotellenes og ikke minst flyselskapets bonuskort. Med 322 reisedager i året har han ett mål: å samle seg ti millioner flymiles.

IKKE DERMED SAGT AT HAN takker nei til kvinner. Særlig ikke når han i hotellbaren treffer Alex (Vera Farmiga), en tvillingsjel hva angår både bonuskort og uavhengighet.

Slangen i paradiset dukker opp i form av Nathalie (Anna Kendrick), en ambisiøs og nyansatt nedbemanningsekspert med sans for effektivisering. Settes hennes ideer ut i livet, havner Bingham bokstavelig talt på bakken, stasjonær foran videokonferanseskjermen.

I «UP IN THE AIR» kombinerer Reitman elementer han tidligere har vist å beherske suverent: skarp samfunnssatire og presis og vittig skildring av mennesker, enten de befinner seg i spesielle miljøer eller er såkalt vanlige hverdagsmennesker. Det er noe varmt og ekte over filmene hans.

En grunn er at han har noe på hjertet, en annen er arbeidsmetodene hans. De folkene Bingham gir sparken i filmen, er mennesker som nettopp har mistet jobbene sine i virkeligheten. De ble instruert til å opptre som om kamera var personen som ga dem sparken, og si det de skulle ønske de hadde sagt da.

GEORGE CLOONEY ER ET opplagt valg i rollen som sjarmerende, selvsikker og distansert kjekkas. Han turnerer rollen med en kombinasjon av kulde og sårbarhet som både skaper forakt for skikkelsen, og ømhet.

Sammen med Farmiga og Kendrick sørger han også for kostelig komikk. Som når Bingham og Alex bruker sine respektive bonuskortsamlinger som afrodisiakum. Eller når Nathalie dumpes av kjæresten, og de to skal trøste henne. Situasjon er en nydelig fremvisning av ungdommelig forventning og moden resignasjon, videreført i en senere sekvens der Reitman lar selve den amerikanske drømmen kollidere knallhardt i virkelighetens vegg. «Det var det vi ble lovet», klager Binghams kommende svoger da det går opp for ham at ekteskapets trivialiteter kanskje er en smule til hinder for hans fagre drømmer.

Scenen utspiller seg for øvrig i et vidunderlig bryllup av typen du føler du selv har vært gjest i, og som befinner seg befriende langt fra den romantiske komediens absurde glamour.

EN ANNEN FIN TING med «Up in the Air» er at Reitman slett ikke tar deg med dit du trodde han ville. Samtidig er han åpen om sitt ærend. Under mottoet «Alle trenger en co-pilot», prediker han familiens betydning. Ikke de «gode, gamle» familieverdiene, men viktigheten av samhold og kjærlighet. Han gjør det usentimentalt og direkte, slik at det kjennes både sant og vondt.

^{BRITT SØRENSEN}

Enig med vår anmelder? Si din mening her.