Blyanten og kulehodet

Ingen ting fungerer bedre på film enn et par samarbeidende helter av det skikkelig odde slaget. I så måte har franskmannen Morel skutt blink. Første gang vi møter James Reese (Jonathan Rhys Meyers), fremstår den sjakkspillende sekretæren ved den amerikanske ambassaden i Paris som en stivleppet brite under fransk innflytelse; blyanttørr og ulastelig elegant, med en lerkefugl av en fransk kjæreste i heimen.

CIA-agent Charlie Wax skal snart få slutt på idyllen.

Reese er nemlig en lavt plassert CIA-agent på si', med store drømmer om forfremmelse. Wax er, på sin side, alt du kan drømme om dersom drømmen er en snauskallet, skuddsikker, kokainsnortende machotass med feltbukser, møkkete palestinaskjerf og avtrekkerfingeren parat - overspilt med liv og lyst av John Travolta.

Pierre Morel bringer disse motsetningene sammen, og følger for øvrig sjangerformularene like effektivt og resolutt som han gjorde det i «Taken». Resultatet er en voldsfest til glede for alle som mener en god action bør klokke inn en hemningsløs skyteepisode hvert femte minutt, avløst av noen heftige biljakter og minst et par eksploderende bomber.

Sammen jakter Reese og Wax på et narkotikakartell som enten er et fordekt terroristopplegg, eller på mysteriøst vis skal lede dem inn i terroristopplegget - på det punktet er plottet litt uklart. Og det går fort i svingene her. Men pytt. Her er det ikke handlingen, men handlingene som teller.

De politisk korrekte blant oss kan beskylde filmen for å være mer enn uggen i sitt politiske budskap, og ikke akkurat sylskarp i nyanseringen av alle med ikke-hvitt, ikke-vestlig opphav. Det gjør filmen enda noen hakk dummere enn nødvendig. Men å vektlegge den slags, ville være å ta den mer alvorlig enn den fortjener.

Reeses hjemlige lerkefugl spilles for øvrig av Kasia Smutinak, søtnosen som nylig spilte inn italiensk film i Bergen. Hun får sitt å stri med, hun også.

BRITT SØRENSEN

Enig med vår anmelder? Si din mening her.