Bittersøtt julebudskap

«HJEM TIL JUL» er på mange måter en overraskelse. Filmen mangler noe av den skakke særheten som kjennetegner Bent Hamers beste filmer. («Eggs», «Salmer fra kjøkkenet» og «O'Horten»). Den balanserer hårfint mellom sentimentalitet og ekte klokskap. Som flettverksfilm begir den seg ut i et populært og derfor utfordrende landskap.

Det siste mestrer Hamer med glans. Ensemblet er stort og fortellingene mange. Men i stedet for å knytte personene sammen i mer eller mindre forserte møtepunkter, lar han sekvensene gli elegant over i hverandre, med filmens hovedtema som sammenbindende element og med få, men effektfulle berøringspunkter.

HAMERS KLO MERKES også i persontegningene. Med korte riss gir han oss tydelige karakterer vi fort blir kjent med og føler for, til tross for at filmen er relativt fragmentarisk.

Åpningssekvensen er knallsterk. I et krigsherjet, ikke navngitt land på Balkan, lager mor mat på kjøkkenet, mens to barn via TV ser juletreet tennes i New York.

Vi hører lyden av skudd. I neste øyeblikk er gutten borte. Den videre handlingen er skildret med grusom skjønnhet og klippes effektivt over til det norske vinterlandskapet resten av filmen foregår i – uten at historien slippes. Men sammenhengen får vi vite først helt til slutt.

SOM JOSEF OG MARIA ANNO 2010 bakser et ungt par langs de snøkledd, øde vei i utkanten av Skogli, småbyen mesteparten av filmen foregår i. Hun er dags ventendes.

Samtidig oppsøker en nylig fraskilt og fortvilet mann legen sin. Han har ikke sett ungene på syv uker, og får - kanskje - lov til å levere presangene i romjulen. Eks-konen har fått ny mann. Hroar. Med H, for faen.

Legen, på sin side, velger av ukjente grunner å kjøre legevakt julaften, mens konen spiser middag hos mor og far.

En tenåringsgutt foretrekker en muslimsk venninne som juleselskap.

En elskerinne forbereder besøk av sin gifte elsker.

HAMER OG FOTOGRAF John Christian Rosenlund legger et varmt, gyllent skjær over nesten hvert eneste bilde, samtidig som de får frem det bakenforliggende, kjølige vinterlyset. Tonen er preget av vemod, av livets bitre erfaringer, lengsler, ensomhet. Men også av evnen til å finne sammen, gjøre godt. Eller gjøre det man må gjøre, når skuffelsen og frustrasjonen har nådd sitt toppunkt. Slik skapes også en bittersøt komikk, gjenkjennelig fra Hamers tidligere univers.

Like gjenkjennelige er kameraføringen og de unike bildene Hamer skaper. Både innholdsmessig og visuelt er «Hjem til jul» en uendelig vakker film. Den er også langt bredere anlagt enn noen av hans tidligere, inkludert den amerikanskproduserte «Factotum».

En hel hurv av kvalitetsskuespillere yter sitt beste, noen av dem i oppsiktsvekkende små roller.

At filmen ikke får toppscore, skyldes slutten, som bikker vel mye over i det sentimentale. For en gangs skyld tar Hamer skikkelig i, og det spraker løs, bokstavelig talt. Men for meg blir det i meste laget, og bryter for mye med den ellers lavmælte fortellingen.

Når så er sagt: Tross den melankolske grunntonen - eller kanskje nettopp på grunn av den - skaper «Hjem til jul» en genuin stemning og bilder som biter seg fast.

«Hjem til jul» har ordinær premiere 12. november.

_{ANMELDT AV BRITT SØRENSEN}

Uenig med anmelderen? Si din mening i feltet under!