Barnetimen for de største

Leser du denne som barn, gjør den inntrykk. Den er så deilig fjern fra påtrengende pedagogisk barnelitteratur, i stedet er den akkurat passe skummel og fandenivoldsk. Max, hovedpersonen, er en rampete gutt som er blitt sendt til sengs uten kveldsmat. Inne på soverommet, ikledd pysj med hale, ulveører og følehår, fantaserer han frem en båt som han seiler til Huttetuenes land med. Huttetuene er digre, fargerike monstre som naturligvis først vurderer å spise Max. Men gutten er så obsternasig og trassig at han klarer å bløffe seg til å bli kongen deres i stedet. Og så leker han voldsomme, rampete leker med monstrene til han blir lei, og padler hjem igjen. Til trygg mor og varm kveldsmat.

NÅ HAR REGISSØR Spike Jonze fått lage film av dette. Og han er så nær ved å lykkes at det faktisk er litt frustrerende.

Det er mye å glede seg over her. Som monstrene: Store, hårete beist med slimete mager, våte neser og rufsete, skitten pels. Ikke plagsomt glatte, dataanimerte, her har Jonze tatt seg bryet også med å få laget kostymer. Det synes, og det fungerer. Scenografien: Vakker, fantasifull og akkurat så tro mot originalen som nødvendig. Musikken: Moden, skranglete indiepop. Skuespillet: Catherine Keener spiller moren. Hun kunne gjort det overbevisende uten én linje dialog, med bare den geniale mimikken sin. 12 år gamle Max Records spiller hovedrollen, og avslører et giganttalent.

Manus er forfattet av Jonze sammen med Dave Eggers, genierklært forfatter og skribent. De to har tilført Sendaks klassiske fortelling mye: Max drømmer ikke frem en båt på rommet sitt, han stormer ut av huset, gjennom et kratt og finner båten nede ved elvebredden. Max er dessuten et mye mer komplekst menneske enn det som kommer frem i boken. Også Huttetuene har et rikere og mer komplisert følelsesliv. Dette er skrevet av voksne menn som psykologiserer over Max, morens og monstrenes tanker og handlinger. Krydret med bruddstykker av barnlige traumer, slik du gjenopplever dem som voksen. Og det hele er innhyllet i en smakfullt tonesatt, moden melankoli.

DETTE ER ALTSÅ blitt en voksen film om det å være barn. Den snur opp ned på den tradisjonelle rollefordelingen i familiefilmer: Normalt er filmen først og fremst for de små, med voksne referanser og vitser slengt inn underveis slik at også eldre ledsagere skal ha noe å le av. «I Huttetuenes land» er en voksenfilm i en barnevennlig ramme. Det er vanskelig å mislike dette helt, til det er det for dyktig og dristig gjort. Men jeg er jaggu ikke sikker på om det var helt riktig å gjøre det slik. Gjennom dette grepet tilføres nemlig filmen litt av den klamme, voksne hånden som den opprinnelige historien var så befriende foruten.

Da blir også litt meningsløst å lage en norskspråklig utgave. Dubbingen er godt gjort, oversettelsen er det verre med. Og ved å strippe historien for originalspråkets nyanser og gjenkjennelseseffekten av stemmene til stjerner som James Gandolfini og Forest Whitaker, blir filmen mindre interessant også for de voksne. Jeg er jaggu ikke sikker på om det var riktig heller.

^{LARS HOLGER URSIN}

Enig med vår anmelder? Si din mening.