Anslaget reiser en særdeles viktig etisk og moralsk diskusjon: Den nå 11 år gamle Anna kom til verden spesialdesignet som donor for sin fem år eldre søster Kate. Kate lider av leukemi, og som giver av blant annet benmarg har Anna vært gjennom flere fysisk smertefulle situasjoner. Og trolig forlenget søsterens liv. Nå trenger Kate Annas nyre. Anna sier stopp. Hun vil ha råderett over egen kropp, og saksøker foreldrene for å bli medisinsk fristilt.
Nick Cassavetes unngår til en viss grad de sentimentale fallgruvene som ligger i stoffet. Mest av alt skyldes det den sterke, overbevisende og usentimentale innsatsen til Abigail Breslin («Sign's», «Little Miss Sunshine») som Anna, og Sofia Vassilieva i den krevende rollen som Kate.
Man skal ha møtt noen av sorten for helt å tro på Cameron Diaz' morsskikkelse, kjempende for Kates liv så til de grader at hun har fått et slags mentalt tunnelsyn. Evan Ellingson spiller den langt mer nyanserte faren. Begge gjør en helt grei jobb, men det store løftet tas av Breslin og Vassilieva, med en nydelig Joan Cusack i birollen som dommer.
Cassavetes vil åpenbart lage en vakker film, og lykkes til en viss grad med det. Her er flere fine og sterke øyeblikk. Men Cassavetes («The Notebook», «Alpha Dogs») har en forkjærlighet for dus solskinnsbelysning og talende, glidende bilder ledsaget av voiceover eller overtydelig musikk. Hensikten er lett å skjønne, men det myke, påtrengende grepet legger seg som sukkerglasur over budskapet og svekker dets dybde og det som kunne vært et konstruktivt ubehag.
Enda mer fatalt er det at historien – under rettssaken – får en vri som riktig nok er nært relatert til tematikken, men som uthuler det viktige spørsmålet anslaget reiser.
Filmen har en nydelig sluttscene. Dessverre setter ikke Cassavetes punktum der. Han finner det nødvendig å samle noen tråder som ikke behøver å samles. Da blir han også sentimental.
BRITT SØRENSEN
Enig med vår anmelder? Si din mening her.
