Urovekkende og vakkert om grusomheten

FØRST: DEN STORE STILLHETEN. Nesten øredøvende idet en prydelig håndskrift former filmens undertittel - «En tysk barnefortelling».

Deretter: En eldre manns stemme, rissende opp anslaget for historien som etter hvert skal brettes ut i nærmest tablåliknende sekvenser, gjennomborende og uforglemmelige.

Slik sett er «Det hvite båndet» en typisk Haneke-film. Som de beste av hans foregående fester den seg på netthinnen, kleber seg fast i tankene og forstyrrer, stiller deg til ansvar for det du har sett.

Men der «Funny Games», «Bennys video» og for så vidt også «Skjult» bruker sjokkeffekter, er «Det hvite båndet» dempet og stillfaren. Den slår deg ikke nærmest umiddelbart i svime, slik de og enkelte andre av dette tiårets beste filmer gjorde. Den sniker seg innpå deg med sin langsomme avdekking av sammenhenger og relasjoner som skal vise seg ganske annerledes enn du først trodde.

Skildringen av ondskapen blir ikke mindre grusom av den grunn. Tvert imot. «Det hvite båndet» svimeslår deg så langsomt at du nesten ikke merker det før etter flere dager. Og da har den bitt seg ettertrykkelig fast.

«DET HVITE BÅNDET» viderefører Hanekes gjennomgående, tematiske undersøkelse av volden og grusomhetens opphav og sammenhenger, deres anatomi så å si. Men denne gangen er han bredere i tilnærmingen og enda mer subtil i analysen.

Handlingen foregår i den nordtyske landsbyen Eichwald like før utbruddet av første verdenskrig. Gåtefulle, skremmende ting skjer. Noen spenner en vaier over en gårdsplass, slik at en hest snubler og rytteren - landsbyens lege - skader seg stygt. Barn forsvinner og blir funnet mishandlet. En kvinne dør i en arbeidsulykke. Baronens låve begynner plutselig å brenne.

Fortelleren, filmens nåtidige og navnløse «jeg», er den da 31 år gamle landsbylæreren. Som innflytter i byen er han en utenforstående. Dermed er han også i stand til å se mulige sammenhenger i det som skjer. Dersom sammenhengene finnes. Men han er også - kanskje - en upålitelig forteller, en spørsmålsstiller og narrativ igangsetter mer enn en analytiker.

VERKEN LÆREREN ELLER HANEKE trekker noen konklusjoner. Som en logisk følge av Hanekes ståsted og prosjekt får vi muligens, men ikke nødvendigvis, vite hvorfor hendelsene skjer og hvem som muligens gjorde det.

Virkningen er todelt: Som tilskuere blir vi like forvirrede og frustrerte som enkelte av menneskene Haneke skildrer. Vi konfronteres med vårt eget behov for å stille noen til ansvar, for å ha en tydelig fiende, en å legge skylden på.

Samtidig, gjennom Hanekes finstilte skildring av et føydalt, patriarkalsk samfunn, blir vi vitne til andre, mer strukturelle grusomheter, avlet i et miljø preget av klasseskiller, religiøs pietisme, kvinne-undertrykking og autoritær, kjærlighetsløs barneoppdragelse.

GRUSOMHETENE Haneke viser oss er nøye utvalgt. Vi blir ikke vitne til det når barn rises til blods, eller gutten med Downs får stukket ut øynene. Det er fornedrelsen vi blir tilskuere til. Kald forakt. Barn som kues. Påføring av skam, illustrert gjennom tittelens hvite bånd, bundet rundt de «uskikkelige» ungene som påminning om både straff og uskyld.

Slik overlater Haneke nok en gang brutaliteten til vår egen innlevelsesevne og fantasi. Samtidig reiser han nye spørsmål: Hva er vold? Er evnen til vold et individuelt karaktertrekk? Er den en tillært og paradoksal, men logisk konsekvens av handlinger man selv er blitt påført? Oppstår den som resultat av rådende sosiale og politiske strukturer og klima?

Spørsmålene ligger som lyskastere rettet mot filmens barn, og dens undertittel. Dette er fortellingen om barna som skal bli voksne i et Tyskland på randen av en ny krig, preget av en autoritær ideologi der forakt for avvik og svakhet settes i system.

I lys av dette kan Eichwald også leses som et bilde på Tyskland i den aktuelle tidsepoken, og det jordsmonnet fascismen kunne vokse frem i.

Det åpner i sin tur for andre spørsmål, knyttet til vår tids sosiale og politiske strømninger og strukturer - og deres mulige konsekvenser.

PROBLEMSTILLINGENE gjør «Det hvite båndet» til en dypt politisk film. Men den blir aldri konkluderende eller proklamerende.

Samtidig er dette en kunstfilm i ord-ets beste forstand. Christian Bergers utsøkte svart-hvite foto er noe av det vakreste som er vist på kinolerretet på lenge. Hvert bilde er et maleri, der de visuelle virkemidlene - fra lyssetting, miljø, utsnitt og scenografi til casting - er perfeksjonert ned til minste detalj. Resultatet tar pusten fra deg.

Samtidig skaper skjønnheten en dissonans der den gradvis avdekkede uhyggen, iskalde forakten og tilbakeholdte fortvilelsen forsterkes og understrekes.

FILMEN VISER også Hanekes mesterlige evner som instruktør. Han får et stort antall skuespillere i alle aldre til å levere spill av ypperste klasse. Det gjelder ikke minst barna. Både som gruppe og individuelt tegner de presise portretter - dypt rørende og opprørende så vel som skremmende og uavklarte. Knapt noen gang har bildet av en sniklyttende og snikkikkende ungeflokk virket så urovekkende.

Filmen befester Hanekes stilling som en av Europas fremste og viktigste auteurer. Filmatisk og tematisk gir den assosiasjoner til Ingmar Bergman, især «Fanny og Alexander».

Og som den, vil «Det hvite båndet» bli stående som en stor, europeisk klassiker.

Er du enig med vår filmanmelder? Si din mening i kommentarfeltet under: