En deilig- noe ujevn- dose korte parisiske kjærlighetserklæringer
Publisert: Oppdatert:
123456
««Paris je t' aime»»
For dem av oss med sans for både Paris og den korte filmen er «Paris je t' aime» et must.
For det er virkelig en knallgod idé produsenten Claudie Ossard har hatt: Atten regissører i den internasjonale toppdivisjonen er blitt bedt om å fortelle historien om et romantisk møte i en av Paris' s bydeler på under fem minutter, og med et trangt budsjett.
Det er blitt mye filmsnop ut av dette prosjektet, og det er ikke noe problem å plukke seg minst en håndfull favoritter blant den fargerike og innholdsrike buketten.
Det er naturligvis gledelig å konstatere at Coen- brødrene setter sin tydelige signatur på den sprø og morsomme historien de lar utspille seg på et underjordisk metro- stopp. Her blir Steve Buscemi ufrivillig dradd inn i et forhold hvor det franske temperamentet til amerikanerens forbauselse eksploderer.
Flere av fortellingene belyser den franske hovedstadens flerkulturelle problemer og retter søkelyset mot klasseforskjellene som blir stadig større.
Historien om den latinske alenemoren som grytidlig om morgenen forlater sin baby på et nitrist daghjem for å ta undergrunnen langt, langt av gårde til de rikes kvarter for å passe en overklassekvinneds baby til langt på kveld, er hjerteskjærende.
Gena Rowlands briljerer, som vanlig, i rollen som den amerikanske eldre kvinnen med yngre, syklende elsker og det gode liv i Paris.
Juliette Binoche er god som en sørgende mor, Marianne Faithfull er også på plass. Men Faithful dukker dessverre opp i en av filmens største skuffelser ... For når Gus van Sant er blant regissørene som har sagt ja til dette prosjektet hadde vi ventet oss mye mer enn den syltynne saken han har kvittert for denne gangen.
