Sinnslidelse ingen stor plass i norsk film, i hvert fall ikke sett fra innsiden av en institusjon. Med «De gales hus», bygd på Karin Fossums roman med samme navn, har Eva Isaksen skapt noe som kan bli en norsk klassiker om lidende mennesker som mer enn noe ønsker å bli sett som det de er.
I likhet med Arnljot Bergs «Lukket avdeling» fra 1972 (nominert til Gullbjørnen i Berlin), skildrer filmen livet på innsiden av en institusjon. Der Berg konsentrerte handlingen til én dag og få pasienter, slår Isaksen opp et noe bredere lerret.
En sammenligning med «Gjøkeredet» blir likevel blir feil fordi fokus ikke ligger helt samme sted. I dyp fortvilelse stuper depressive Aina (Ingrid Bolsø Berdal) inn gjennom et butikkvindu så glassplintene regner. Hun våkner opp igjen på Oslo kommunes psykiatriske sykehus, i filmen kalt Varden.
Der havner hun sammen med angstnevrotikere, schizofrene, maniske og andre skakke individer. Aina ønsker ikke behandling, hun vil bare dø. Og blant pasientene fins dem som gjerne oppmuntrer henne i den retning. Særlig Odin (Fridtjov Såheim), som er professor i psykiatri, men også full av selvforakt og destruktive impulser. Aina og hennes reise mot det som kan bli lyset, utgjør filmens hovedhandling.
Men det skjer og skildres også gjennom hennes forhold til medpasienter og personale. Hun vokser inn i et lidelsens fellesskap, på godt og vondt, og utvikler seg etter hvert i takt med det som skjer rundt henne - i seg selv et tegn på at døden kanskje ikke er løsningen. Filmens absolutte styrke ligger i den gjennomført gode personinstruksjonen. Isaksen har hatt et A-lag å spille på, og i stedet for å gi oss det tradisjonelle typegalleriet fra galehuset, lar hun mange av dem stå frem som enkeltindivid med klare personligheter og lidelser.
Slik blir dette en film om enkeltmennesker og deres skjebner, ikke så mye om systemet og dets gode og dårlige sider. «De gales hus» dreier seg om de innlagte, kollektivt og individuelt. Samtidig gir den et lite innblikk i hva behandlerne selv kan ha å stri med. Bokens kritikk av det psykiatriske helsevernet på 1970-tallet er her tonet kraftig ned. Dette er i så måte ingen politisk eller «problematiserende» film.
Ingrid Bolsø Berdal står frem som en karakterskuespiller av rang. På Oslos teaterscene har vi sett hva hun kan, på lerretet utfolder hun seg her med et nyansert spill. Hun behersker et stort register, men lar seg aldri friste til overdreven virkemiddelbruk, noe «galskap» lett kunne forlede til.
Rundt henne stråler et lag av yngre skuespillere som kollektivt kunne fortjene en Amanda for beste birolle. Fridtjov Såheims Odin overbeviser, Andrea Bræin Hovigs Maria gjør sterkt inntrykk, det samme gjør prestasjonene til Rolf Kristian Larsen. Flere kunne vært nevnt, også fra behandlersiden: Rolf Lassgård som Ainas lege og dertil en person som sliter med sine egne onde ånder, og Anneke von der Lippe som sosialkurator for en gruppe hun ikke alltid klarer å hanskes med.
Sammen utfører disse og flere til et så godt lagarbeid at de gjør hverandre bedre. Og sluttresultatet er strålende.
JAN H. LANDRO
Er du enig med vår anmelder? Si din mening her:
