SÅ VAR DET ALTSÅ Nils Gaup som skulle gi norsk film den kvinneskikkelsen vi har etterlyst. Finske Anni-Kristiina Juusos tegner et lysende portrett av Elen Skum. Sterk og selvstendig, forbannet og fortvilet, vakker og sensuell fremstår hun som selve innbegrepet av et grepa kvinnfolk.
Det var Mons Somby og Aslak Hætta som ble henrettet, men Gaup har gitt Elen en rettmessig fremtredende plass i filmen. Stilt fullstendig maktesløs overfor overmakten, representert ved kjøpmann, lensmann og prest, er hun både en lederskikkelse og motor i historien. Og den er sterk.
Den er også så dramatisk at Gaup meget vel kunne laget en ny thriller à la «Veiviseren». Det gjør han ikke. I stedet bruker han mesteparten av tiden på å fortelle bakgrunnen for den fatale hendelsen i Kautokeino 8. november 1852, da samer bevæpnet med staur angrep og drepte kjøpmannen Carl Johan Ruth, stakk i hjel lensmann Lars Johan Bucht, satte fyr på handelshuset og banket opp sokneprest Fredrik Waldemar Hvoslef.
Å LEGGE VEKT på forhistorien, er helt riktig og nødvendig. Den er essensiell når tragedien skal formidles av dem som ble rammet av den. Dessuten greier Gaup, uten thrillerens virkemidler, å holde tilskueren fanget. Han gjør det ved hjelp av intensitet og raskt etablert sympati med samefolket, kvinnene især der de gang på gang må gå til Ruths handelshus og hente med seg fulle menn med gjeld som betales via dype innhogg i reinflokken.
Mikael Persbrandt, Peter Andersson og Bjørn Sundquist portretter Ruth, Bucht og presten Stockfleth uten å levne dem en tøddel ære. Kanskje hadde de i levende live ett og annet sympatisk trekk som her er så utelatt at fremstillingen tidvis ligger nær det karikerte. I denne sammenhengen spiller det mindre rolle. Som personasjer er de mer representanter for storsamfunnets overmakt, med Bibelen i den ene hånden og brennevinet i den andre. Begge deler effektive midler for å holde samefolket nede.
Og som vi vet: Sundquist kan være formidabel som drittsekk. Som skikkelig prestefaen virker han å være i sitt ess. Arrogant og full av vilje til makt- utøvelse og mangel på kunnskap om samisk levesett.
NOEN GANGER underveis virker filmen litt stiv og tung på labben. Det veies opp av fantastiske bilder og av en gradvis fortettet dramaturgi.
Bemerkelsesverdig nok lar Gaup heller ikke angrepet i Kautokeino være det dramatiske høydepunktet. Det finner sted helt mot slutten, i henrettelsesscenen - en scene så gripende og sterk at den virker nesten elektrisk. Det skyldes ikke minst innsatsen til Nils Gaup og Mikkel Gaup som Mons Somby og Aslak Hætta, og Hallvard Holmen som soknepresten Hvoslef på randen av sammenbrudd.
«Kautokeino-opprøret» er et lærestykke i storsamfunnets historiske overgrep, spesifikk samisk, men gjeldende for all urbefolkning.
Dessuten er det en god film.
BRITT SØRENSEN
Er du enig med vår anmelder? Diskutér saken her:
