Pål Øie har skjønt det: Utover postkort er det én ting vestnorsk natur virkelig egner seg til: Skrekkfilm. De dype, mørke dalene, det evige duskregnet, de mørke, mosegrodde skogene, og de fraflyttede oppussings- objektene. Perfekt.
Alt man trenger i tillegg, er en god historie, gode skuespillere og en god forteller til å formidle den. «Skjult» gir deg to av tre, ikke verst bare det.
Få minutter inn i filmen har du hjertet i halsen. Siden går det slag i slag. Vi møter Kai Koss, eller bare KK, som har arvet et hus fra sin nylig avdøde og ikke spesielt høyt elskede mor.
Kai har bare dårlige minner derfra. Huset er selvsagt i elendig stand, lyspærer dingler, det lekker, ruter er knust, og husets mange speil er skitne og i dårlig forfatning. Noe som forutsigbart nok fører til en og annen kveppescene. Det er i grunnen forståelig at KK bare vil brenne ned hele skitten, og forståelig at den lokale lensmannsbetjenten Sara (Cecilie Mosli) ikke er like begeistret for ideen. I stedet tar KK inn på et lokalt slitent fjordhotell med høy kitschfaktor. Og litt Twin Peaks-stemning, mye takket være en mystisk svensk resepsjonist, Miriam (Karin Park).
Persongalleriet er interessant og velspilt. Alle de nevnte gjør helt greie roller. Av de øvrige utmerker Marko Kanic seg som den nokså psykotiske vigilante-veiarbeideren Roy. Dialogen er sparsom, men effektiv. Filmingen er prima. Til og med lyden, selve arvesynden i norsk film, virker bra.
Men så var det denne historien, da. Gjennom den første halvdelen er dette kanskje norgeshistoriens beste grøsser. Øie avdekker fortellingen i pirrende biter, publikums øyne limes til lerretet, selv om de vet de får svi med ujevne mellomrom.
Den andre halvparten av filmen er slett ikke verst, men her begynner klisjeene å bli litt for tydelige og lettvinte. Samtidig blir ironisk nok slutten av filmen enten pinlig banal, eller fryktelig dårlig fortalt, avhengig av hvordan du tolker den. Kanskje har Øie tåkelagt slutten fordi historien rett og slett ikke var god nok. Eller kanskje han bare mistet grepet i innspurten. Det virker ikke særlig sannsynlig, i og med at han har såpass stålkontroll i resten av filmen.
Et annet skuffende minus er at en del av den nifse staffasjen i huset - uten at jeg vil røpe nøyaktig hva - ikke egentlig har noen relasjon til fortellingen, utover at den ofte filmes i all sin skummelhet. Uten noen slik relasjon blir det bare en klisjé. Attpåtil en litt sliten en.
Som grøss er det imidlertid effektivt og severdig, og det er viktigst. Og den skogsturen vi planla til helgen, den er herved avlyst. På ubestemt tid.
LARS HOLGER URSIN
Er du enig med vår anmelder? Si din mening her:
