Smaken av god maktkritikk

NRK ville ikke ha den. Heller ikke TV 2. Godt da at norske kinosjefer ser nødvendigheten av å vise en av fjorårets mest omdiskuterte dokumentarfilmer - i utvidet versjon etter at e-coliskandalen havnet i filmskapernes fang som et alarmblinkende apropos til kritikken de reiser.

Det handler altså om norsk matproduksjon. Om hva som skjuler seg bak det forløyede begrepet «Godt norsk». Om mektige samvirkeorganisasjoner som Prior, Tine, Gilde og Felleskjøpet. Om hvordan merkevarebyggerne tar tak i ungene våre fra de er en neve stor, fôrer dem med søte (i dobbelt forstand) litagoer, T-skjorter og troen på at norske kyr bare eter gress. Om hvordan Brasils regnskog brennes ned for å gi plass til soyaproduksjon som i sin tur brukes i det kraftfôret kyrne i virkeligheten eter. Om hvordan langreist mat i proteksjonismens navn kan fremstå som kortreist, på samme måte som norsk landbruk i proteksjonismens navn blir påstått å være ikke-industrielt.

Det handler om den etter hvert så berømte kyllingtreskeren der den brutalt soper med seg fugl som har vokst hurtigere enn bjørnunger i hiet. Mens gris spiser gris. Med andre ord: Det handler om alt du skulle ønske du ikke visste eller knapt orker å ta innover deg der du står på butikken, sulten og med dårlig tid, og skal handle mat til familien.

Syvertsen og Førland er blitt grundig kritisert for sin bruk av Michael Moorske metoder. De bruker skjulte kameraer og ikke avslåtte lydbånd, og driver effektiv, vittig og selvsagt spekulativ kryssklipping mellom reklamefolk, politikere, slakterier og dronning Sonja i Hardanger. Et par personlige favoritter: Sekvensen fra et blodig kyllingslakteri, ledsaget av Herborg Kråkevik som synger «Kringsatt av fiender». Og Tines toppsjef der han lykkelig redegjør for Tinestafetten på Karl Johan, midt mellom Stortinget og Slottet, for å avslutte med «Og kanskje kommer kronprinsen». Hva skal Tide med fiender, når de har slike venner?

Førland og Syvertsen stiller seg lagelig til for hogg, men metodene er reelt sett ikke noe problem - ganske enkelt fordi de er så åpenlyse i sin hensikt. Vi ser hva de gjør, vi hører hva maktfolkene sier og vi ser det kamera viser oss. Derfra og videre kan vi tenke selv. Hvis Gilde og Prioer mener at Førland og Syvertsens kamera lyver, er det fritt frem for dem å vise oss hva som virkelig foregår i norske slakterier, fjøs og kyllingfarmer. Så langt har de ikke greid å overbevise skeptikerne om at Syvertsen og Førland tar feil. Så langt virker Syvertsen og Førlands påpekninger mer troverdige enn landbruksamvirketoppenes bortforklaringer. Så langt er det vel virkelighetens skandaler, ikke Gildes markedsstrateger, som har vært mest overbevisende.

Norske samvirkeorganisasjoner har utviklet seg til mektige, kapitalsterke og profitthungrige monopoler. I så måte driver Syversen og Frøland en høyst nødvendig og sårt tiltrengt maktkritikk. I kjølvannet av kritikken, ser vi hvordan makten ter seg. Det er talende nok i seg selv.

Så blir neste spørsmål: Er det en slik matproduksjon vi vil ha? Hvis ikke, hvordan reagerer vi som forbrukere?

^{BRITT SØRENSEN}