Sjarmerende sluttstrek

BARE SÅ DET ER KLART: jeg har aldri tilhørt den harde kjernen av fans. Da serien begynte sin seiersgang på fjernsynsskjermen, var jeg en halvgammel, sliten småbarnsmor med minimal interesse for livet til en gjeng syltynne, single, dekadente og dyrt kledde noen-og-trettiåringer i Manhattans øvre middelklasse. Det siste jeg trengte var å bli påminnet all mulig moro der ute.

Nesten ti år senere går jeg derfor på kino en smule spørrende: Har filmen noe å tilby en som knapt har sett en halv episode av TV-serien, og som verken er blitt yngre eller singlere med årene?

Svaret er ja.

ÅRSAKEN ER det glimrende persongalleriet, satt sammen slik at de fleste har mulighet for å finne en å identifisere seg med. Persontegningene er også såpass tydelige at du raskt kommer inn i personlighet og setting. Filmskaperne serverer en fiffig oppsummering av ståa frem til der filmens handling starter - fire år etter siste episode. Dermed er det bare å senke skuldrene og gi seg hen til et univers som for en «utenforstående» saktens kan fortone seg underlig. På den ene siden glossy og ultraamerikansk, overflatisk og preget av merkebevisst forbruksmani og forstyrrende produktplasseringer. På den andre siden varmt, jordnært og smått rørende om vennskap, lojalitet og kjærlighet - båret oppe av rappkjeftet, intelligent humor og en feministisk attityde sprunget ut av situasjoner og relasjoner også en som ikke har råd til Manolo Blahnik-sko kan kjenne igjen.

Samtidig råder et beinhardt regime. Det skal ikke mye magefett og manglende bikinilinje til før helvete er løs.

Men vittig blir det.

HISTORIEN ER ENKEL: Konvensjonelle Charlotte (Kristin Davis) pleier et lykkelige familieliv. I Los Angeles prøver Samantha (Kim Cattrall) å pleie sex-livet med den langt yngre Smith, samtidig som hun nyter synet av naboen Dante og hans seksuelle eskapader. For øvrig passer hun på å besøke venninnene så ofte hun kan. Miranda (Chyntia Nixon) og Steves ekteskap skranter samtidig som det ser ut til at Carrie endelig skal få sin Mr. Big - med bryllup, fet leilighet og walk in closet på kjøpet.

Fra mitt ståsted oppleves Miranda og Samantha som de mest sammensatte og spennende karakterene.

Førstnevnte fordi hun prøver å balansere yrkesliv, barn, kjærlighet og et liv som kanskje ikke ble helt som forventet, og dermed oppleves med mer dybde og gjenkjennelse.

Sistnevnte fordi hun med sin seksuelle appetitt har satt standard for hvordan kvinner kan gjøre seg selv til subjekter i sitt eget liv.

Filmen gir til beste en scene med Dante i dusjen, deilig dvelende slik kvinnekroppen stadig vises frem på film. Her gjøres mannen til objekt for det kvinnelige blikket på en måte jeg knapt kan huske å ha sett på lerretet før. Det alene er nok til at man hvisker et lite jippi.

FOR DEN UINNVIDDE blir Sarah Jessica Parkers Carrie den minst interessante, og den man lærer minst å kjenne. Fashionistaen er både forteller og omdreiningspunkt, men oppleves mest som en ganske skranten og litt utydelig papirdukke filmskaperne morer seg med å kle på og kle på.

Men det var kanskje litt av vitsen?

Underholdende er det, uansett. Selv om to og en halv time ble litt i drøyeste laget for en som ikke er helfrelst.

Med dette er sannsynligvis sluttstrek satt. Kanskje er det synd at det er over nå - idet Samantha fyller 50. Jeg ofrer gladelig den eneste designerkjolen jeg har for hennes syn på overgangsalderens viderverdigheter.

_{BRITT SØRENSEN}

Er du enig med vår anmelder? Si din mening her: