Seigt drama i nord

Forventningene var høye, og med god grunn. Matthias Glasners film fra 2006 - «Den frie vilje» - er et dyptloddende, humanistisk drama om en brutal voldtektsmanns forsøk på å leve et normalt liv etter soning. Filmen ble belønnet med to priser i Berlin, deriblant Sølvbjørnen til Jürgen Vogel for en nærmest utmattende innsats i hovedrollen.

Som Glasners faste samarbeidspartner medvirker Vogel også i dramaet «Nåde», sammen med Birgit Minichmeyr, en annen av Tysklands store skuespillere.

Manus er ført i pennen av Kim Fupz Aakeson, en racer i faget og forfatter av blant annet «En ganske snill mann».

Når den tysk-norske samarbeidsproduksjonen attpåtil er nominert til Gullbjørnen på årets festival, skrus forventningene ytterligere i været.

Dessverre innfris de ikke.

Vogel og Minichmeyr spiller ekteparet som sammen med tenåringssønnen flytter til Hammerfest for å få en sårt tiltrengt ny start.

Han jobber på Melkøya, og har seg i hemmelighet med en vakker kollega.

Hun arbeider på sykehusets terminalpost, og er høyt verdsatt av pasienter, pårørende og kolleger.

Så skjer ulykken som forrykker forholdet deres og gjør at de må ta noen viktige valg.

Ingrediensene er velbrukte som dramatisk materiale, og tilføres dessverre ikke noe nytt der oppe i polarnatten - annet enn mørke, ulende vind, knirkende snø - og knirkende dialoger. Dette er en film der alt sies, sakte, gjentakende og blottet for undertekst.

I samtalene med lokalbefolkningen snakker Vogel stort sett engelsk, Minichmeyr et stivt, gebrokkent norsk. Forsøket er det ingen ting å si på. Problemet er at stivheten smitter over på filmen, slik polarnattens kulde og mørke gjør det.

Filmen er ekstremt tung på labben, både visuelt og som moralsk historie.

Den oppleves aldri levende og organisk. Smertepunktene er mange nok, men griper ikke. Personene, og deres forhold til hverandre, forblir påstander, men vekker ingen interesse, og verken sympati eller antipati.

Det ligger en sterk historie her, både i ekteparets valg etter ulykken, og i spennet mellom en påkjørt pike som dør alene i en snøfonn, og en syk pike som dør i en sykehusseng omgitt av omsorg. Men den - eller de - historiene forløses ikke.

Filmer fra småsteder har gjerne et kirkekor å by på. Så også her. Sekvensene herfra har noe av den mektigheten resten av filmen savner; all den overveldende naturen til tross.

I en ellers symptomatisk stiv setting utnyttes Kari Bremnes' «En elsker i Berlin» fint som sanglig kommentar, mens Mari Boine innleder sluttsekvensen.

I mindre roller gjør Stig Henrik Hoff, Iren Reppen og Maria Boch hederlig innsats i nyanserte roller, mens Ane Dahl Torp har lite å spille på som sjalu elskerinne.

«Nåde» vinner neppe Gullbjørnen. Jeg er ikke sikker på om den gjør særlig godt for turismen i Hammerfest, heller.

Uenig med anmelderen? Si din mening i kommentarfeltet!