Som et lite mirakel kommer denne østerriksk/franske filmen rullende inn på lerret-et og fyller meg på samme måten som spisesalen i åpningsscenen fylles med folk. Gradvis, og så elegant og presist at jeg blir helt frelst. Selv om jeg verken tror på Gud eller mirakler.
Hvert år strømmer fem millioner pilegrimer til Lourdes, en by med bare 17.000 innbyggere. Filmens pilegrim heter Christina. Hun lider av multippel sklerose og er her på gruppereise. Et faktum regissør og manusforfatter Hausner utnytter til fulle ved å tegne små perler av noen biportretter, preget av ømhet og skarpsyn så vel som bitende satire både for situasjoner og personer.
Samtidig kaster hun et ironisk skråblikk på kommersialismens infiltrasjon av det åndelige.
Samme dobbeltheten preger Hausners tilnærming til spørsmålene rundt tro, tvil og mirakler. Hun tar dem på alvor med en stor porsjon underfundig humor, og overlater alle konklusjoner til publikum.
Dermed blir filmen noe så sjeldent som en smart, skarpskodd og svært underholdende film om religiøsitet, tilgjengelig for både troende og ateister.
Estetisk og stilmessig kan Hausners sammenlignes med Kaurismäki og landsmannen Ulrich Seidel. Hun er langt fra så rå og «skitten» som sistnevnte, men som dem lar hun kamera stå stille i lange tagninger, ofte med et nakent, rent preg og med perfeksjonistisk bruk av utsnitt, farger og scenografi.
Innenfor denne rammen får roen og de små bevegelsene stor betydning, og skaper sammen med større, mer befolkede bilder en særegen dynamikk og komikk.
Like perfekt er Sylvie Testud som Christine, sosialt og fysisk lammet, søkende og med et tilbakeholdt sinne, tander og sterk på samme tid.
Birollene spilles ut med samme presisjon og iakttakelsesevne.
Om undre skjer? Gå og se selv.
BRITT SØRENSEN
Er du enig med vår anmelder? Si din mening i kommentarfeltet under:
