Livsbejaende om sorg og død

Da filmens første lik dukker opp, slår det meg hvor sterke føringer filmmediet har lagt på døden. Ikke er det blodig eller maltraktert. Ikke slår det brått øynene opp og skremmer vettet av oss. Det bare ligger der, helt stille, og er dødt. Rett nok har det en overraskelse på lur til han som steller det, men den må skrives på en annen konto.

«Departures» handler mye om døden. Hvordan vi forholder oss til den, og hvordan vi forholder oss til de døde. På dette planet er filmen interessant. Straks den beveger seg inn i mer opptråkket terreng, glipper fotfestet. Mer om det siden.

Cellisten Dagio Kobayashi blir arbeidsledig da orkesteret han spiller i brått legges ned. Sammen med konen flytter han tilbake til hjembyen og huset han arvet etter sin mor. Her avdekkes etter hvert et komplisert far-sønn-forhold.

Misledet av en avisannonse søker Dagio jobb i noe han tror er et reisebyrå. Hvilket det for så vidt er. Arbeidet består i å klargjøre de døde før de legges i kisten. Seremonien er en gammel japansk skikk, og foregår med de pårørende til stede.

Disse seansene er filmens absolutte høydepunkter, fylt av verdighet, ømhet og respekt for den døde.

Etter sitt første og, som sjefen sier: «intense» oppdrag - liket er en gammel dame som har ligget død i to uker - oppdager Dagio at han liker jobben. Folk rundt ham reagerer derimot med avsky. Konen ikke minst.

«Departures» vant årets Oscar for beste utenlandske film, i konkurranse med sterke kandidater som «Klassen», «Revansj» og «Vals med Bashir». Det overrasker ikke, men sier mest om juryens preferanser. «Departures» er en vakker, men på alle måter safe film som ikke tråkker noen på mansjettene. Estetikken og kisteleggertematikken er spesifikt japansk, dramaturgien er velkjent mainstream Hollywood.

Innenfor den må sorgen vike for søtladen sentimentalitet, slik originalitet må vike for det ordinære. Takitas behandling av den forslitte far-sønn-problematikken er så forutsigbar og liksomfølt at om jeg tyr til tårene, er det av skuffelse snarere enn rørelse.

Men filmen har sine øyeblikk av skjønnhet, munterhet og livsbegjær. Det skal den ha. Og Tsutomu Yamazaki er strålende som Dagios kloke, kule sjef.

^{BRITT SØRENSEN}

Er du enig med vår anmelder? Si din mening i kommentarfeltet under: