Lekker stiløvelse i Loes univers

Pisk oss! Pisk oss!

Uten nåde har Erlend Loe fremstilt Marianne som et masebrett av et invaderende, selvsentrert, egoistisk kvinnemenneske i sin debutbok «Tatt av kvinnen».

Nå er pisken gitt videre til manusforfatteren Johan Bogaeus og regissøren Petter Næss. De nøler ikke med å daske oss videre. Et så fandenivoldsk blikk på Kvinnen er sjelden kost i en romantisk komedie, både på norsk og fremmedlandsk.

Og greit.

Her er det stort sett bare å la seg piske. Å motvillig kjenne seg igjen, i både den kontrollerende Marianne og hennes venninne med sans for krystaller og dybdeanalyser av andres forhold.

For når Næss svinger pisken og inviterer oss inn i et univers hvor både det sære, loeske er ivaretatt, og hvor han selv står stilmessig fjellstøtt, er det bare å gi seg over. «Tatt av kvinnen» er blitt en lekker fryd for øyet.

Scener er bygget opp med gjennomført sans for detaljer, ikke minst i fargebruk. Når gråtonene dominerer sørges det for at bildet blir bombardert med rødt, som for eksempel en rød kåpe.

Når fyrverkeriet smeller til værs og det omsider er mulig for de to hovedpersonene å bli forelsket, samtidig, så blir det stående et hjerte i rødt på den svarte himmelen, et hjerte som knuses i tusen biter og faller til jorden. For sånn er det i denne filmen: Mannen levnes ikke mange sjanser til å bli forelsket i den dominerende Marianne. Hun er for sammensatt til det.

Manusforfatter og regissør har tatt vare på det underlige, lett teatralske språket fra boken. Det er et klokt valg. Det understreker den surrealistiske verdenen vi inviteres inn i.

Trond Fausa Aurvåg, sist sett som en brysom mann, er perfekt i rollen som den tafatte, velmenende mannen. Det er ikke vanskelig å tro at denne mannen tar på seg svømmebriller fordi hans krevende kjæreste tenner på slike effekter før de gyver løs på sine sex-øvelser.

Marian Saastad Ottesen er sjarmerende nok som Marianne til at det går an å tro på et forhold som varer mer enn fem minutter med den kjerringen.

«Tatt av kvinnen» får oss til å humre, latterkickene utløser denne komedien aldri.

Lykkefølelsen kommer snikende mest fordi Næss så ettertrykkelig viser at han kan det med å lage film. Make til stø håndverkerhånd!

Det blir mer enn spennende å se hvilken sjanger han velger seg neste gang. Går det an å håpe på et drama?

ASTRID KOLBJØRNSEN