Menneskers utseende gjenspeiler ikke nødvendigvis deres egenskaper og talenter. Det er et dypt gjenkjennelig faktum. Men for 18 år gamle Maja er det en mer sviende realitet enn for de fleste.
Inni seg har Maja en begavet skuespiller. Den er det ingen som ser. Det folk ser er en usikker, klønete og overvektig jente.
Ti år eldre Erika er en aspirerende, men blakk dokumentarregissør. I påvente av et godt prosjekt, tar hun kjedelige oppdrag som bryllupsfotograf. Da de to møtes, ser Erika dokumentarstoff i Majas skuespillerdrømmer. Maja ser muligheten for endelig å bli sett som den hun er.
I film etter film har svenskene vist en usedvanlig evne til å få frem ekte hverdagsmennesker. Så også her. I et fremragende ensemblespill er det likevel Zandra Andersson som imponerer mest, i den utsatte og utleverende rolle som Maja.
«På vei mot stjernene» (originaltittel «Prinsessa») låner trekk fra dokumentarsjangeren, high school-filmer og dannelsesdramaer. Lagt til lett avsidesliggende Alingsås, utnytter Fabik fint den svenske småbyens normkrav og særegenheter. Slik sett har filmen likhetstrekk med «Fucking Åmål», men mangler dens dynamikk og totale sjarm. Beretningen om Maja er mer en tilforlatelig og litt sår feelgodfilm med komiske tilløp og flere gode poenger. Den sparker underholdningsindustrien på skinneleggen og problematiserer dokumentarsjangeren. Men mest av alt gir den en eksakt beskrivelse av hvordan livet arter seg for den som føler seg stygg, uelsket og oversett.
Samtidig påpeker filmen det som er lett å glemme for en som er i Majas situasjon: at også andre kan ha sitt å streve med. Og at det går an å finne sin plass i tilværelsen, utenfor de strikt opptrukne normene.
BRITT SØRENSEN
Er du enig med vår filmanmelder? Si din mening i kommentarfeltet under:
