Du behøver ikke være spesielt opptatt av boksing for å ha ustyrtelig glede av denne filmen. Tvert imot kan det være en fordel å ikke vite særlig verken om sporten eller Ole Klemetsens karriere. Dermed er du sikret et friskt innblikk i konfliktene rundt Team Klemetsen og i en sportsgren som man vel grovt sett enten elsker eller hater. Dessuten risikerer du å ta deg selv i å se kampopptakene med en sitrende og sikkert for mange overraskende spenning som gir ny forståelse for sportens popularitet.
Men «Blod & Ære» er noe langt mer enn en film om boksing. Team Klemetsen er et premiss for at filmen er laget. Boksingen er en setting. Skildringen av Big Johns styring med Oles karriere og liv stiller allmenngyldige spørsmål. Hvor mye skal foreldre ofre for sine barn? Hvor går grensen mellom å legge til rette og å overstyre? Har man lov til å la lidenskap og talentutvikling få så stor plass at det står i veien for en «normal» oppvekst og utvikling?
Samtidig, og kanskje vel så mye, er filmen et varmt og rørende portrett av en livlig familie med sterkt samhold, og - ikke minst - av et far/sønn-forhold preget av helt spesielle omstendigheter. Der er Johns rolle som trener for Ole Lukkøye et viktig aspekt. Men like tungt veier hans ønske om å gi sønnen en identitet knyttet til det han selv først i voksen alder blir klar over: at de er av reisendes slekt. Derfor er dette vel så mye blitt en film om identitet, om arv, om å være annerledes.
I begynnelsen av filmen sier John om boksing at det handler om å finne rytmen, bevegelsen og gleden. Det samme kan man si om film. Og rytme, bevegelse og glede er nettopp hva regissør Håvard Bustnes har funnet frem til. Her er scener med så stor humor og filmatisk styrke at en manusforfatter og regissør ville gitt sin høyre arm for å skape dem naturlig i en fiksjonsfilm. Her veksles rytmisk og musikalsk mellom gamle familiefilmer, opptak fra boksekarrieren og nåtid.
Nåtidsscenene er preget av samtaler og refleksjoner rundt hva som skjedde, forsøk på etterklokskap og skildringer av hva far og sønn har vært og er for hverandre. Det er sterkt og rørende å være vitne til, særlig samtalene som kommer etter at John har begynt behandlingen for prostatakreft.
Bustnes vever det hele sammen med livskraftige scener fra Team Klemetsens virksomhet som danseband i småskalaformat, noe som legger en ekstra dimensjon til skildringen av dette teamet, som meget vel vet at de ikke passer inn i et system, og som ikke vil gjøre det heller.
Filmen preges av stor sjenerøsitet både fra familien Klemetsen og filmmakernes side. Allerede før kinovisning har den hanket inn to høythengende dokumentarfilmpriser - på kortfilmfestivalen i Grimstad, og årets Amanda. Det er så fortjent, så fortjent.
BRITT SØRENSEN
Er du enig med vår anmelder? Si din mening her:
