Halvpent norsk ungdomsfrieri

Med vakre naturkulisser, pen norsk ungdom og en typisk sjangerfortelling, har norske «Switch» gode forutsetninger for å lokke tenåringer til kinoen.

Dessverre har ikke filmen særpreget eller kvaliteten som skal til for å huskes som mer enn en middels sjangerøvelse.

Historien følger en velbrukt mal: Skateboardtalentet Mikkel (Sebastian Stigar) flytter fra Oslo til Voss. Fra første stund forelsker han seg i klassekameraten Nina (Ida Elise Broch), men hun er kjæreste med den lokale snowboardkongen Gaute (Espen Klouman Høiner). Gaute og kompisene hans starter en mobbekampanje mot Mikkel, som skjønner at hvis han skal bli noe her i bygden, må han mestre snowboarding. Heldigvis er han nabo med den gamle skibomsen Tommen (Peter Stormare), som har mye å lære vekk ...

Som dere skjønner, dette er enda en variant over plottet fra «Karate Kid». Dessverre har ikke «Switch» samme nerve som sitt store forbilde. Det er selvsagt kjekt med mange vakre bilder fra fjellene på Voss, men dette skal jo være et drama, ikke bare et pent postkort.

Til tross for enkelte fine scener og en åpning som setter en god tone for resten av filmen, ender «Switch» som en lettvekter. Årsakene er flere, blant annet et manus preget av gjentakelser og tam dialog. Filmen klarer egentlig heller ikke å vise hvor hardt Mikkel må kjempe for å bli god på snowboard og vinne aksept, noe som er essensielt i denne sjangeren.

De unge skuespilleren gjør en grei innsats - Gaute er skikkelig klysete, Nina er søt og Mikkel passe forvirret - men Peter Stormare er det verre med. Tommen blir en klovnete pappkarakter, overlesset med særheter, men uten dybde. Muligens var han mer troverdig på papiret, Stormares gebrokne mumling og klossete spill gjør i hvert fall ingenting for å hjelpe filmen.

Da er innslagene av humor bedre, særlig bussekvensene er artige og godt laget. Dessverre blir humoren noe ufrivillig mot slutten, når folk tilsynelatende kaster seg i bilen for å kjøre totimersstrekningen Voss-Hemsedal på noen få minutter. Voss blir i det hele tatt bare en kulisse i filmen, takket være hovedpersonenes dialekt og innstilling er det som om filmen egentlig aldri forlater Oslo.

Når alt dette er sagt, er «Switch» en lett og avslappende film. Snowboardscenene kan ikke konkurrere med det som finnes i dokumentarsjangeren, men hvit snø og blå himmel gjør seg alltid godt på lerretet. Som sjangerøvelse for ungdomsmarkedet er filmen grei nok, men produsentene bør være forberedt på at dagens tenåringer skjønner når de blir undervurdert.

_{ERIK FOSSEN}