En ung og nærværende mor rives brått bort. Far og sønn står på alle måter alene igjen og skal takle sorg, savn og hverdagsliv.
Det er utgangspunktet for Matias Armand Jordals langfilmdebut etter flere prisbelønte kortfilmer. Jordal står for både manus og regi. Resultatet er en helstøpt, sår og vakker film. «Sammen» viser til fulle hvor godt det kan gå når filmskaperen har noe viktig å melde og tør å gå inn i det dypt alvorlige og menneskelige, uten å ty til fiksfakserier og forsterkende melodrama.
Som pappa Roger gjør Fridtjov Såheim sin hittil kanskje beste rolle. Han gir oss en lett gjenkjennelig, litt breikjeftet småskrytepave uten særlige evner som praktisk omsorgsperson - en fyr som bak det millimetertynne panseret er usikker og sårbar, men uten språk for sorgen, skyldfølelsen og lengselen etter bekreftelse, ømhet og trøst. Derfor blir han pinefullt troverdig da den nye tilværelsen overmanner ham.
Odin Waage som den tolv år gamle sønnen Pål er en særdeles vellykket casting. Ikke bare ligner han Såheim, han spiller den vanskelige rollen med en imponerende moden beherskelse.
«Sammen» kunne fort blitt en sentimental grinefilm. I stedet er den blitt en bevegende grinefilm, tidvis morsom og tidvis sviende i sin fremvisning av hjelpeløs maskulinitet. Sterkest kommer det til uttrykk i et kort sveip av en scene på et bordell, der Roger mister kontrollen og bankes opp av to vakter mens en pornofilm durer i sentrum av bildet. Følelsesmessig er scenen som et slag i magen, kunstnerisk er den av storformat.
Jordal viser mot i sin skarpe skildring av maskulinitetens tilkortkommenhet. Den provoserer, og menn vil sikkert bli mer provosert enn kvinner. Samtidig ligger det noe frigjørende i fremvisningen av denne stundom stakkarslige antihelten, og noe allment. Menneskelige nullpunkt tar seg sjelden vakkert ut, uansett kjønn.
Filmen setter vanskene med å være voksen og omsorgsfull opp mot barns foreldrelojalitet. Dermed bør den favne vidt. De aller fleste barn husker minst én situasjon der foreldrene glippet i sin voksenhet, de aller fleste foreldre vet hvor vanskelig det er å være fullt til stede for barna når livet viser seg fra vrangsiden. For de fleste av oss er ikke årsak og virkning så dramatiske som her, men temaet og behandlingen av det legger grunnlag for mange og viktige samtaler. Ikke dermed sagt at «Sammen» er en pedagogisk film. Det er den overhodet ikke. Den er en på mange måter skremmende og oppslitende film som går rett inn i menneskers livsnerve. Samtidig er den tett, følsom, varm og sterk i sin kjærlighet til de to kjempende menneskene den skildrer.
BRITT SØRENSEN
Er du enig med vår anmelder? Si din mening her:
