Godkjent, men ikke mer

La oss få det overstått: Varg Veum funker på film. Bergen også. «Bitre Blomster» er godt regissert, enkelte skuespillerprestasjoner er svært gode, og fraværet av bergensere i ledende roller blir provinsielt plukk. Dessverre er det annet plukk som er viktigere.

Trond Espen Seim overbeviser som Varg Veum. Vi kommer ikke særlig under huden på verken ham eller andre karakterer, men Seim klarer å gi Veum en slags sjel på halvannen times fortettet krimeventyr.

Bjørn Floberg er også god som den kyniske politietterforskeren Jacob Hamre, og samspillet mellom ham og Seim gnistrer til tider i bergensregnet.

Regissør Ulrik Imtiaz Rolfsen har gjort en glitrende jobb rent fortellerteknisk. Tempoet er høyt, og det oser kvalitet av all filming, klipp og lyd. I tillegg har han valgt å dempe klisjéflørten fra bøkene, noe som sikkert var lurt.

I stedet har regissøren valgt å fortelle en mer tradisjonell krimthriller, med handling fra Bergen, og en litt sjarmerende, sjuskete privatdetektiv som heter Varg Veum i hovedrollen. Filmen finner lett sin plass innenfor det som er blitt en slags skandinavisk tradisjon: Serieproduserte kriminalthrillere. Som de svenske «Wallander», «Beck» og «Van Veeteren». Helt greie filmer, alle noe preget av forutsigbare historier, litt klisjépreget dialog, og tidvis teatralsk overspill. Sammenlignet med disse, kommer «Bitre blomster» greit fra det. Det er ingen dårlig attest, men det betyr også at «Bitre blomster» deler de samme feilene. Derfor stopper skamrosen her. Og derfor ender «Bitre blomster» som et greit krimeventyr, og ikke som kandidat til tiårets norske film. Kanskje det måtte ende slik.

For ofte er det best for regissører som skal filmatisere bøker å løsrive seg helt fra originalverket, og heller fortelle en ny historie med boken som løs ramme. Det kunne man ikke tillate seg her. Dette er jo Veum, Bergens store bidrag til krimlitteraturen. Du kan gjøre mye rart med ham, dytte ham frem i tid, tvinge ham til å snakke kav østlandsk og droppe både akevitt og antabus, men det finnes grenser.

Eller gjør det egentlig det? Faren er jo at du risikerer å stå igjen med en Veum som er en skygge av seg selv, uten å tilføre ham noe nytt. Nå har som sagt Seim klart å gi Veum en sjel, men det er ikke alltid karakteren han spiller helt ser ut til å samsvare med manus. Som når han sitter i bilen og tenker, og nokså umotivert dasker hånden melodramatisk i dashbordet mens han banner høyt. «Tenk!» Hvem er det som gjør slikt? Jo, romankarakterer. Andre karakterer er så nedslipt at de knapt har skygge. For eksempel er skurkene så endimensjonalt slemme at det nesten blir vanskelig å forstå valgene deres. Og kvinneskikkelsene er gjennomgående flate og uspennende.

Mye rusk fra boken som ikke fungerer på film er altså luket vekk – men samtidig som litt ugress har fått stå igjen, har også prydbuskene blitt trimmet til det ugjenkjennelige. Kanskje skulle Veum heller fått seg et sett nye mordmysterier å etterforske på film. Det er tross alt ikke alle hager som lar seg frisere.

_{LARS HOLGER URSIN}