Farefull filmferd

De talentfulle unge, kvinnelige filmskaperne Astrid Schau-Larsen og Morvary Samaré, har et prisverdig, idealistisk prosjekt: De vil gi stemme til dem som ellers ikke blir hørt.

Kvinnene, den ene fra Bergen, den andre fra Iran og oppvokst i Sverige, startet produksjonsselskapet Ramz i 2005 og har tidligere regissert kortdokumentarfilmen «Moment of fury» sammen.

Med dokumentarfilmen «Skyggenes dal» beveger de seg inn i et journalistisk og dokumentarisk minefelt. De har villet utforske hvordan seksuelle overgrep, og spesielt incest påvirker og ødelegger barns uskyld. Den største fallgruven ligger i det faktum at den angivelige overgriper i dette tilfellet er frikjent av det norske rettsvesen, og at han ikke får komme til orde i filmen hvor barna og hans eks-kone åpent står frem med sine historier. På den måten blir også mannen identifisert.

«Skyggenes dal» reiser derfor interessante prinsipielle spørsmål: Skal en dokumentarfilm være unntatt presseetiske vurderinger? Hvem har «redaktøransvaret» når en film som «Skyggenes dal» vises?

Det sterkeste, men på mange måter også filmfaglig svakeste, ved «Skyggenes dal» er Astrid Schau-Larsen og Morvary Samarés bruk av fiktive virkemidler. Fiksjonsscenene vitner om to filmskapere med sans for billedspråk og kreative, filmatiske løsninger. Men bruken av de mange konstruerte flash-back- scenene blir overdrevet og kler det tandre temaet svært dårlig. «Skyggenes dal» hadde stått seg på forsiktig bruk av fiksjon og mer bruk av fakta. Det er de nøkterne intervjuene med menneskene som har håndtert incestsaken i det norske rettsvesen som virker sterkest.

Når «rettsapparatet taler» kan vi selv stille spørsmålet: Skulle denne mannen vært dømt?

Prisverdig og intenst forsøker Astrid Schau-Larsen og Morvary Samaré å formidle den urimeligheten og grusomheten de mener de tre bergenske søsknene har vært utsatt for, påført av deres far.

Søsknenes beretning er rystende, men «Skyggenes dal» er en ensidig fortalt dokumentar. Og fallhøyden blir stor. De journalistiske prinsipper om at begge parter skal høres, er kanskje ikke ueffen når det kommer til et stykke - selv for dem med brennende hjerter.

ANMELDT AV ASTRID KOLBJØRNSEN