La det stå fast: Noomi Rapace var Lisbeth Salander.
La det stå hogget i sten: Rooney Mara er Lisbeth Salander.
Mindre spektakulær enn Rapace, blekere og mer desperat i
blikket, skjørere i skikkelsen, mer sjenert enn tverr.
Hver for seg leverer de to nærliggende, fantastisk gode, men
likevel ulike portretter av en av de mest interessante og komplekse heltinnene
som har vist seg i litteratur og film på lenge.
Så la oss være glade for det, i stedet for å drive helt
unødvendige sammenligninger.
Det som derimotkan og må sammenlignes, er David Finchers
film sett opp mot Niels Arden Oplevs første kapittel i Millenniumtrilogien.
Rapace bar Oplevs film, i samspill med en skuffende dvask
Michael Nyqvist. Resten var solid sammenskrudd dusinvare.
Mara eier Finchers film, og Daniel Craig er ikke dvask. Han
er tydelig, om enn reservert.
Men tungvekteren Fincher gjør noe mer. En kanskje
unødvendig, og derfor raskt rekapitulering av intrigen, før jeg sier mer om
det.
Journalist Mikael Blomkvist har dritt på leggen i en sak om
finansbaronen Wennerstöm. På uavklart permisjon fra tidsskriftet Millennium
hyres han inn av gammelkapitalisten Henrik Vanger – varmt og gentlemannsaktig
spilt av Christopher Plummer. Under dekke av å skrive hans biografi, handler
oppdraget egentlig om å finne ut hva som skjedde da Vangers 16 år gamle niese
Harriet forsvant på 60-tallet. Hackeren Salander seiler inn som Blomkvists
assistent, men har allerede full oversikt over journalisten. Og sitt private
helvete å stri med.
Fincher greier, langt mer enn Oplev, å binde sammen de tre
separate, men sammenvevde historiene, til en lysende klar fortelling om
maktmisbruk og svik på flere plan. Tross noen små omskrivninger, får Fincher og
manusforfatter Steven Zaillan med flere elementer fra Stieg Larssons roman. Og
mer enn Oplev greier han å politisere hele fortellingen, ikke bare Lisbets
private lidelseshistorie.
Under familien Vangers krimgåte ligger historie om svenske
samfunnstoppers vekst og fall, om skjeletter i skapet og nazikoryfeer i glass
og ramme på veggene. Kort sagt: historien om en uoppgjort fortid. Den historien
er spesifikt svensk, slik lokalitetene er det. Dette forsto Fincher, og beholdt
filmen på svensk jord.
Ikke minst er Finchers flytende stil mer elegant og lekker
enn Oplevs. Om aldri så velkjent fra boken og forrige film, suges jeg inn i
fortellingen. Tider, steder og hendelser sys sømløst og rytmisk sammen, spekket
med små, slående detaljer. Det halvspiste kjøttet som skyves til side da
Blomkvist og Vanger begynner å diskutere Wennerströmsaken. Blyantkoppen med
påskriften «pappa» på vergen og overgriperen Bjurströms kontorpult.
Den lydlige bruken av en bonemaskin i bakgrunnen idet det første overgrepet
skjer. Måten Blomkvist klør Salander på ryggen. Skjønnheten som plutselig
pipler frem i det bleke, skjøre ansiktet hennes.
Enya som lydspor i en torturscene.
Krimgåten, med sin nitide rekonstruksjon av fortiden, gir
assosiasjoner til Finchers «Zodiac» fra 2007. «The Girl
...» er mer konvensjonell, hastigere på labben og mindre dyptborende, men
likevel en interessant motsats. Der «Zodiac» utforsket spørsmålet om
hvorvidt sannheten lar seg avdekke, er utgangspunktet denne gangen stikk
motsatt.
Tatt opp i Sverigefår filmen også dette iskalde, nordiske
preget. Gråhvit vinter. Blekt vårlys. Stålgrå himmel. Og «själens obotliga
ensamhet», samlet i Lisbeth Salanders skjøre skikkelse i et sluttbilde som
både overrasker og rammer filmen inn – og åpner for en mulig finschersk versjon
av hele trilogien.
Den ser jeg i så fall frem til.
KOMMENTARER Våre regler