Doktor Gilliams lite magiske medisin

I SAMME ØYEBLIKKET SOM SATANISKE Mr. Nick lukker munnen på de historiefortellende munkene, slutter teppene de sitter på å sveve. Magien opphører. «Gå på kjøpesenteret. Reis på cruise», svarer Mr. Nick da Parnassus spør hva han nå skal gjøre. Ifølge Parnassus holder fortellingene universet i gang. Han tror på fantasiens evne til å forandre livet. Mr. Nick vil holde menneskene i uvitenhetens lykksalighet.

Sekvensen innleder deres første, men ikke siste veddemål, der Parnassus oppnår udødelighet. Samtidig markerer den filmens ståsted og univers som moderne fabel med moralske overtoner og fantasifulle hjelpemidler. Og den etablerer Parnassus som en sannsynlig talsmann for regissøren selv.

NOEN ÅRHUNDRER etter Mr. Nick og Par-nassus første møte, reiser Parnassus rundt i nåtidens London med sitt skranglete «Imaginarium». Vognen, trukket av hester, er bosted for ham, datteren Valentina, unge Anton og den kortvokste Percy. Og den er scene for forestillingen de frembyr for et ikke spesielt entusiastisk publikum.

Showets store hemmelighet er Parnassus' evne til å påvirke menneskets fantasi gjennom et magisk speil. Trår man gjennom det, trår man inn i sine egne drømmer og forestillinger.

Parnassus og Mr. Nicks spill med hverandre fortsetter. Fattig og forelsket i en ung kvinne, gjorde Parnassus for flere år siden en ny avtale. Mot å bli ung og dødelig igjen, solgte han sin datter til djevelen. Avtalen skal oppfylles når hun fyller 16 år. Dagen nærmer seg, og i et siste forsøk på å redde henne, inngår Parnassus et nytt veddemål.

SOM KJENT DØDE HEATH LEDGER midt under filminnspillingen. Som en skjebnens ironi er han død i første scenen han opptrer i. Eller nesten død. Truppen finner ham hengt under en av Londons broer.

De redder ham, og han får avgjørende betydning for dem. På godt og vondt.

Av alt dette og mer til spinner Terry Gilliam en kaleidoskopisk historie, med lag på lag av fortellinger, vekslende mellom et mørkt og skittenrealistisk London med Dickensk tilsnitt og et tankenes fantasilandskap med assosiasjoner til Salvador Dali så vel som estetikken i TV 2s egen-reklamer.

Resultatet kunne blitt et frodighetens overflødighetshorn - en skarp samtids-politisk satire og en vakker sørgesang over fortellerkunsten som muligens ble borte i alt mylderet. Gilliam har to i seg til slikt, og både han og vi hadde fortjent det.

Slik skulle det ikke gå.

ÅRSAKEN ER FØRST OG FREMST at Gilliam ikke kjenner måten. Han fortaper seg i tekniske muligheter og mister retning så vel som regigrep. Tross all lek med effekter virker filmen for det meste blytung. Her er lite å le av, lite å bli berørt av, lite som provoserer.

På sitt verste er filmen bare tom, masete og overspilt, påståelig i sitt forsøk på å skape magi og med alle tilløp til stemning og poesi kvalt under et lokk av svulstige fioliner.

GREPET MED Å LA DEPP, JUDE LAW og Colin Farrell erstatte Ledger er fiffig og fungerer fint. De kom inn etter at innspillingen hadde tatt en pause og manus var skrevet om. På lerretet fungerer de nærmest som fornyende faktorer. Ikke minst fordi de også mestrer den lett manierte, litt karne-valeske spillestilen Gilliam legger opp til, men ikke lykkes helt med hos noen av de andre skuespillerne.

Han greier i det hele tatt å få forbausende lite ut av de ellers gode navnene. Best fra det kommer Lily Cole og Andrew Garfield. Coles Valentina er en underdeilig og tidvis glødende scenetyv. Garfields Anton har et sjarmerende, nesten Shakespearsk alvedrag. Christopher Plummer (Par-nassus) gjør seg som småfullt medium på skranglete pleksi-glasskloss, men virker andre ganger direkte utilpass.

Tom Waits som Mr. Nick er et djevelsk opplagt valg. Men Waits legger lite til rollen, og er i bunn og grunn bare seg selv. Det holder ikke i lengden.

Og Ledger? Vel ... Legder mangler den dobbeltbunnede utstrålingen som gjorde hans Joker så formidabel og ville lagt alen til lurendreieren Tony.

DA ER DET MORSOMMERE å se Johnny Depp spille ut noen særegenheter som Tony/Ledgers alter ego i en av filmens bedre scener. Her legger Gilliam inn en passende passus rundt de unge dødes udødelighet, spissfindig vevd sammen med en vittig harselas over kvinners erotiserte forbruksfantasier.

Scenen kan stå som eksempel på hvordan Gilliams overdådighet fungerer best når den tas inn i surrealismen. Da glimter filmen til, og man ser hvordan den med mer stringens kunne gått fra det anmassende til det destillert poengterte.

Eller, som man sier: «less is more».

^{BRITT SØRENSEN}

Er du enig med vår anmelder? Si din mening i kommentarfeltet under: