Cornelis i et nøtteskall

NESTEN HELT PÅ SLUTTEN av «Cornelis» kommer et genuint rørende øyeblikk, enkelt og nesten litt for kort formidlet. Det er 1987, og Cornelis Vreeswijks karriere er så for nedadgående at han ringer små spillesteder og nærmest trygler om å få holde konsert. Så blir han booket til Roskilde. Backstage kikker han ut på den store scenen og sier noe ironisk om at arrangørene må ha gjort en feil. Der ute tar et hav av ungdommer jublende mot ham. Rockere og pønkere med hanekam synger med av full hals på «Somliga går med trasiga skor».

Scenen er en nydelig sammenfatning av trubadurens spennvidde og evne til å favne nye generasjoner. Sårheten skyldes vissheten om at dette er den eneste følingen han skal få med sitt «nye» publikum. Leverkreften er allerede diagnostisert. Han dør noen måneder senere, 50 år gammel.

«CORNELIS» ER INGEN BREDT anlagt biografi over den nederlandske svensken som erobret musikkscenen på 60-tallet og regjerte der - og i avisenes skandaleoppslag - til han døde. Filmen består av punktvise nedslag i de viktigste hendelsene i livet hans, med bakgrunnen som traumatisert krigsbarn som psykologisk klangbunn.

Vi følger ham fra han som pleiemedhjelper på psykiatrisk sykehus møter sin første kone Ingalill (spilt av Malin Crepin), får sønnen Jack, treffer Fred Åkerström og via ham får gjennombrudd og platekontrakt. Foran ham ligger opp og nedturer. Cornelis er sykelig sjalu, men også den som er utro. Pengene strømmer inn, men forsvinner raskt ut igjen. Han soner for fyllekjøring, og stikker av fra anstalten. Han er i konstant konflikt med skattemyndighetene.

SPRIT, STOFF og pillemisbruk får stadig større plass. Filmen er tydelig, men kunne vært ennå krassere i skildringen av hvordan hjelpeapparatet bidro til å gjøre Vreeswijk narkoman. Heller ikke da paranoiaen meldte seg, fikk han den hjelpen han åpenbart behøvde.

Bare på scenen får øynene liv. Det er der han kommuniserer med omverdenen, det er der han elsker å være. Enn så lenge. Like før Roskildesuksessen, ses han sittende i en glissen sal, foran et skravlende, spisende publikum som gaulende krever gamle, ufarlige slagere.

FOR DEN SOM KJENNER Vreeswijks liv noenlunde godt, og husker tiden da han var på topp, blir filmen en gjenoppfriskning av meritter og sanger. Det gjør den ikke uinteressant, tvert imot. Bakgrunnshistorien fra det okkuperte Nederland var ny for meg. Uansett om man velger å vektlegge dens psykologiske betydning i samme grad som filmskaperne, tilfører den et viktig perspektiv på outsideren og radikaleren.

TROSS FILMENS NOE fragmentariske form, får man følelsen av å komme tett på mannen og myten. Det skyldes ikke minst Turboneger-vokalist Hans-Erik Dyvik Husby. Både bakgrunn, korpus og utseende gjør ham til et opplagt valg for rollen. Han kvitterer med å fylle Vreeswijks sko, helt ut i ganglag og hårsveis, men også inn i blikket og den sammensatte psyken. Husby spiller ham ut som sjarmerende drittsekk, varm og øm, kald og kontrollerende, egenrådig men også avhengig av folk han dels var i lommen på. En strålende rolleprestasjon som sammen med Vreeswijks musikk i seg selv gjør filmen severdig.

BRITT SØRENSEN

Si din mening om filmen når du har sett den! Bruk kommentarfeltet under!