And ... action, Dr. Watson!

DE MEST ORTODOKSE Sherlock Holmes-entusiastene har to muligheter: de kan se Robert Downey Jr.s shabby, villøyde og hardtslående muskelbunt som noe bortimot en majestetsfornærmelse. Eller de kan innlemme ham i kuriosasamlingen sin.

Vi andre kan lene oss tilbake i kinosetet og ta imot ham med et skjevt glis.

ÅPNINGSSCENEN ER LEKKER, på alle vis. Her slås filmens heftige tone ettertrykkelig an. Samtidig gis en effektiv introduksjon av filmens bærende elementer: actionhelten Holmes, forholdet mellom ham og Watson og skuddermuddervirksomheten til den infernalske Lord Blackwood.

Innholdsmessig er filmen et sant oppkok. Her er kodeelementer og mystisisme som lånt fra Dan Browns bøker, mikset med konspiratoriske biter både derfra og fra filmer som D.J Carusos «Eagle Eye» (hvis noen husker den). Der var det presidentens kabinett som sto i fare for å gå i luften.

Denne gangen er hele det engelske parlamentet i faresonen, og verdens maktbalanse med. Alt plassert i et vakkert gjenskapt og stemningsfullt viktoriansk London.

NÅR SANT SKAL SIES, syns jeg historien i seg selv er komplett idiotisk. Ja, den er så idiotisk at den ikke er spennende engang, og morsom bare i form av enkeltepisoder.

Den virkelige moroa består av andre elementer: det er actionscenene, der Ritchie på sitt beste mikser moderne bånn gass slåssing med snurrig slow motion, samtidig som han legger inn noen riktig fine klassiske elementer, som en spektakulær slåss- og fektescene på London Bridge under bygging, panorert mot et grått og strålende animert Londonlandskap.

Det er dialogene mellom Holmes og Watson, og det er sekvensene der han lar mister Downey Jr. vise sixpacken sin i en svett konkurranseslåsskamp som gir alle kjønn noe å bite i.

Dialogene vinner, for min del, med sin blanding av skarpskodd spit, småsur krangling og vittige refleksjoner.

På actionfronten syns jeg heller ikke Ritchie holder stilen hele veien. Tidvis blir det for fiffig, og filmen hadde tålt en anelse innstramming både her og der. Den hadde ikke blitt mindre morsom av den grunn.

PÅ RANDEN AV FORLOVELSE med Mary Morstan, er Dr. Watson i ferd med å forlate Baker Street 221 B. Hvilket gir Ritchie anledning til å skildre en Holmes mer knyttet til og avhengig av Watson enn det sir Arthur Conan Doyle la for dagen i bøkene. Jude Laws Watson synes også mer oppgitt enn beundrende overfor den forsofne, men intellektuelt skarpskodde Holmes. Den som leter etter slikt, vil saktens kunne finne homoerotiske under-toner i forholdet deres, hvis de vil.

UAVHENGIG AV SIXPACK må jeg innrømme at jeg liker Downey Jr.s skabbete Holmes. Han gjør, strengt tatt, ørlite for mye ut av det av og til. Men det kler den karikerte stilen, og han hanker seg fint inn igjen, og kontrasterer strålende Laws sofistikerte fremtoning.

Jeg liker også episodene der han sitter i sitt ikke akkurat ryddige lønnkammer og tenker høyt etter deduksjonsmetoden. Eller utfører eksperimenter på bikkja. Der kommer denne nye varianten av Sherlock Homes helt til sin rett.

LIKE PERFEKT ER Mark Strongs Blackwood, en stormannsgal imperialist av nosferatiske dimensjoner.

Ifølge Wikipedia ble det funnet to filmer i Hitlers bunker da de allierte inntok den i 1945. En tysk versjon av «Hunden fra Baskerville» og boken «Der Mann, der Sherlock Holmes war».

Sannhetsgehalten skal jeg ikke gå god for. Men er det riktig, kan Lord Blackwood meget vel være manusforfatternes spøkefulle spark til Der Führer.

Uten at det spiller noen rolle. Denne utgaven av Sherlock Holmes er underholdende nok som den er.

^{BRITT SØRENSEN}

Er du enig med vår filmanmelder? Si din mening i kommentarfeltet under: