De er sosiologer, statsvitere og sosialarbeidere. De forsker på ulike temaer knyttet til funksjonshemninger.
I tre dager har de vært samlet på seminar ved Rokkansenteret. De kommer fra Norge, Storbritannia, USA, Sverige og Danmark, og akkurat nå har de blikket rettet mot Angola.
Hverdag eller fest?
Høyttalerne sender ut soft music. Morten Traavik avventer reaksjonene. De kommer raskt.
- Hvorfor har du valgt en så klisjeaktig, materialistisk og vestlig form på dette? Damene er da mye vakrere i sine egne festklær? sier Johan Sandvik, professor i sosiologi fra Høyskolen i Bodø.
- Det er en påstand, svarer Traavik.
- Diademer, sjampis, svømmebasseng er vestlige, materialistiske symboler, fastholder Sandvik.
- Det er tegn vi finner igjen i veldig mange kulturer. Champagne er et symbol på velstand og komfort, og bevisst plassert i en ramme som ikke viser den tradisjonelle måten å se afrikanere på, men gjør settingen festpreget og glamorøs. Slik vil jeg skape en kontrast mellom form og innhold, og et motbilde til det vi ser på TV hver dag: at de er fattige og at det er synd på dem.
- Skulle du tatt det perspektivet på alvor, burde du fotografert dem i hverdagslige situasjoner. I stedet presenterer du et stereotypt kvinnebilde, der du stiller dem opp i en vestlig, kvinnelig positur, repliserer Morten Söder fra Universitetet i Uppsala.
- Den stereotype missekonkurransen som idé utfordres ved å bringe inn deltakere som er annerledes, svarer Morten Traavik.
Kvinner, først og fremst
Han får full støtte fra Torunn Arntsen fra Oslo. Hun har forsket på funksjonshemmede i et kjønnsperspektiv, og syns utstillingen er vakker.
- De poserer, men har en indre sensualitet som slår imot deg. Traavik utfordrer våre holdninger til og syn på kvinner med funksjonshemninger, og det er fantastisk. De fremstår først og fremst som kvinner, ikke funksjonshemmede.
- Du syns ikke misseperspektivet blir forstyrrende?
- Akkurat det oppfatter jeg humoristisk.
Johan Sandvik synes Lepramuseet er et glimrende sted for en slik utstilling.
- Men musikken og diskokulen blir litt for mye. Du kunne stolt mer på kontrasten som ligger i lokalet.
- Jeg synes det er fint med virkemidler som bryter med Lepramuseet. Tror du kvinnene ville likt å bli utstilt her? spør Vibeke Glørstad, sosiolog fra Høyskolen i Molde.
Vestlig utnyttelse?
På en stol for seg selv sitter Stephen Brown og diskuterer med Sarah Moore. Hun er fra Nottingham, han leder «Center for disability research» på Honolulu. Brown synes utstillingen gir et mangfoldig og til dels motsetningsfylt inntrykk, avhengig av om man ser den ut fra sosiale eller kulturelle aspekter.
- Det som slår meg er en viss ironi. Først eksporterer Vesten landminer til Afrika. Så importerer vi ofrene i form av en slik utstilling. Begge deler kan ses på som en form for vestlig utnyttelse. Men bildene fungerer flott som portretter på egne vilkår, som kunstuttrykk.
- Som hvit kvinne opplever jeg et visst ubehag ved å se svarte kvinner utstilt slik, i regi av en hvit mann. Samtidig møter disse kvinnene blikket ditt på en særegen måte. Man havner et sted mellom ubehag og livsglede. Jo, det er mangetydig. Og det er jo bra, supplerer Sarah Moore.
Utstillingen åpnes i Lepramuseet i dag av visepresidenten i den nasjonale mineryddingsorganisasjonen i Angola.
