Den nye aksjonen begynte som et prosjekt ved Kunsthøgskolen i Oslo og initiativet brer seg nå over hele landet. Masterstudentene i kunst vil sette kunstnernes situasjon på dagsordenen igjen.
Ser tilbake til 70-tallet
– Vi trenger en ny kunstneraksjon etter mønster av det som skjedde på 70-tallet, sier Ingrid Lønningdal. Hun er en av initiativtakerne til aksjonen, som nå manifesterer seg i form av en utstilling vindusgalleriet By the Way midt i Bergen. Her kan alle lese hvilke krav de unge kunstnerne prioriterer.
Det handler både om stipend- og støtteordninger, subsidierte atelierer og krav om trygde- og pensjonsrettigheter for denne gruppen på like linje med andre arbeidstakere.
De offentlige støtteordningene, som eksisterer for billedkunstnerne, ble forhandlet frem som et resultat av Kunstneraksjonen -74. Men de som skal ut i kunstnerisk virke i dag, mener at tiden er inne til å se på disse ordningene. De ser at kunstnerrollen har endret seg i løpet av de over 30 årene som er gått og at støtteordningene ikke henger med.
– Vi vil ha forståelse for at å være kunstner er et yrke, men slik det er nå kan de færreste av oss ha dette som sitt levebrød. De fleste må supplere inntektene med annet arbeid. Kunst er verdifullt. Samfunnet må også vite å verdsette kunstnerisk virke i seg selv, sier Runa Carlsen.
Etterlyser engasjement
Masterstudentene påpeker at man ikke kommer utenom fagforeningssystemet dersom man vil gjøre noe med kunstnernes og kunstens vilkår i dag. Kunstnernes egen fagorganisasjon, Norske Billedkunstneres Forening, har etter vedtak et ikkearbeidende styre. Mesteparten av tiden til de tillitsvalgte går med til å behandle stipendsøknader og organisere den årlige Høstutstillingen. Det er satt av minimalt med tid til fagforeningsarbeid.
– Det må gjøres noe nå. Vi må skape engasjement for fagpolitikken og få de unge kunstnerne til å jobbe med dette. Men dette er nye tanker og en ny måte å jobbe på for min generasjonen av kunstnere. Derfor kan vi lære mye av metodene Kunstneraksjonen -74 brukte, mener Lønningdal.
Tron Ove Wisløff legger til at de norske støtteordningene er gode sammenlignet med de vilkår andre land byr sine kunstnere, men han mener at norske utøvere må måles opp mot lønnsvilkår og rettigheter som andre norske arbeidstakergrupper får som en selvfølge.
