Med overbevisende spill av Siren Jørgensen og sikker regi av «Fosse-debutanten» Stig Amdam, er dette blitt en severdig oppsetning av et stykke som absolutt hadde tålt å bli spilt oftere.
Interessant er det også å få et gjensyn med det første stykket Jon Fosse fikk oppført, og som i liten grad har vært spilt siden. For sett i lys av hans senere forfatterskap trer enkelte trekk tydeligere frem enn de gjorde for femten år siden. Ved første møte fortonte dette seg som «bare» et ikke helt realistisk drama om avhengighet og et ekteskap i oppløsning. Nå peker det for meg også klarere frem mot seinere Fosse-stykker som utforsker «tomrommet» mellom liv og død.
Samtidig har Amdam i sin regi gjort stykket mer psykologisk enn noe annet jeg har sett av Fosse. Innimellom ligger tolkningen på grensen til det overtydelige, men mye av «mysteriet» i denne teksten er likevel intakt. Og bevegelsene mellom nærvær og fravær gir en fin rytme til forestillingen. Jeg skulle likevel gjerne sett at den kvinnelige hovedpersonens sinn ikke ble gjort så tydelig allerede fra de første replikkene. Hun lengter og savner, men var det nødvendig i latter og mimikk å markere henne såpass tydelig som «forstyrret» i åpningen? Hun vandrer hvileløst frem og tilbake i rommet, i beste fall forvirret og nevrotisk.
I stor grad er stykket en monolog. En kvinne, Ho (Siren Jørgensen), går hjemme og lengter etter mannen sin, som hun tydeligvis er helt avhengig av og lever sitt eget liv gjennom. Hun snakker på en måte som får oss til å lure på om Han fins. Etter hvert går hun over til å snakke om Han og forholdet deres i fortid. Er han kanskje død? Eller vil han komme?
Vekselvis trøster og stålsetter hun seg med nøkterne ord som likevel skjelver av undertrykt lidenskap. Insisterende og repeterende bryter hun ned skillet mellom virkelighet og fantasi, fortid og nåtid, tid og rom. Slik reagerer en kvinne i eksistensiell krise på en situasjon hun verken forstår eller vet å mestre.
Så kommer Han (Frode Bjorøy). Eller gjør han nå det? Er kanskje hele den beskjedne handlingen noe som utspiller seg i kvinnens hode? Det vesle Han ytrer er like mye henvendt til luften som til henne. Og Ho veksler mellom å snakke som om Han ikke var der og som om hun er klar over hans nærvær. Hun pendler tilsynelatende mellom ulike bevissthetstilstander, grensende til galskap.
Jenta (Ingvill Skjold Thorkildsen), en langt yngre kvinne, er mannens nye kjæreste. Mellom dem utspiller det seg en ordveksling om venting og sjalusi. Slik blir to verdener som bare så vidt tangerer hverandre, flettet sammen både som parallell og kontrast. Men ingenting kan bygge bro over den avgrunnen av tid og rom som synes å skille Ho og Han.
Tilstandsteater som dette stiller sterke krav til både instruktør og hovedrolleinnehaver. Sammen skal de lade denne tilstanden med intensitet og scenisk dynamikk. Gitt Fosses minimalisme, er det en kjempejobb. Selv om teksten hadde tålt noe nedkorting, makter Amdams regi og særlig Jørgensens spill å holde oppe intensiteten. Hun leverer et svært nyansert og uttrykksfullt spill, som hele tiden veksler mellom ulike sinnstilstander – fra sterk inderlighet og sårbarhet via hysteri til dyp fortvilelse og manisk fremmaning av selvkarakteristikker hun ikke tror på selv. Bedre har jeg aldri sett henne i noen rolle på DNS.
I dette spillet blir de to andre medvirkende for statister å regne, litt fjerne (særlig Han) figurer som kanskje bare opptrer som produkter av hennes fantasi. Men de gjør sine saker bra, både Ingvill Skjold Thorkildsen og Frode Bjorøy.
JAN H. LANDRO
Les også
: Tause Fosse frydet publikum
Tause Fosse frydet publikum
