Hengivent og referanserikt

Det var med intens lykkefølelse at BTs kunstanmelder forsto at vinneren av årets Eurovision Song Contest var de finske monsterrockerne i bandet Lordi. Selve zombiemaskeraden underbygget løftet om at rock'n roll-engler bringer hardrockhalleluja, slik at det ble irrelevant at de dresskledde fra Latvia bedrev undergravende institusjonskritikk à la satirikerne i kunstnerkollektivet The Yes Men. I all sin enkle gru var finnenes inderlighet uslåelig, og erkjennelsen av at det dirret en grunntone i anmelderens indre som også dirret i flertallet av det europeiske publikum, ga henne en sterk fornemmelse av at det blåser en vind og at store ting er på gang.

Ingenting av dette tok anmelderen særlig alvorlig før hun sto i sal 4 i Bergen Kunsthall, rede til å ta imot universet til årets festspillkunstner Ole Jørgen Ness. Men i møtet med de mørklagte veggene, fylt med gråhvite ornamenter som burde få de goth-interressert i Bergen til å kreve en ny og påkostet dekorasjon i kjelleren på Garage, kom det til henne at nettopp dette har vi lengtet etter - en kunstner som setter følelsenes rike i scene.

Ole Jørgen Ness er kjent for å ha utforsket ulike modi for kunstnerisk virksomhet ved å etablere ulike identiteter med hvert sitt kunstneriske prosjekt. Med dette grepet, som vi kjenner fra litteraturens Fernando Pessoa, har Ness i humanistisk ånd holdt fast ved at mennesket består av mange og ofte motstridende fasetter, og at det derfor er uutholdelig for en kunstner å skulle holde seg til én stilart og den alene.

I Bergen Kunsthall er det den romantiske visjon som dominerer. Oppe under taket ved inngangspartiet henger selvportrettet til figuren Gustav Greigel som en påminnelse om at det hele er iscenesatt. Men lite fremstår som kulisse, og hver minste detalj synes behandlet med samme hengivne oppmerksomhet, herunder det faktum at man i sal 1 får et lite innblikk bak scenen der tordenskrallene spilles av.

Dermed blir det klart at Ole Jørgen Ness ikke har drevet med maskespill fordi han er ute etter å narre noen. Ole Jørgen Ness driver med method acting der hver rolle er kroppsliggjorte erfaringer han må ta med seg videre i sitt kunstneriske virke. Det er den teatrale dimensjonen som åpner for å stille spørsmål ved egne preferanser så vel som preferansene hos publikum, enten man lar seg fortape i et av malerienes referanserike detaljer eller det er det konseptuelle rollespill som fascinerer. Dette er en viktig kvalitet, for det kan være grunn til å spørre hva som skal til for å få oss til å gispe. At kunsten nå skal gjøre oss så målløse, og at det er visjoner snarere enn ideer som skal være en drivende kraft for handling, bærer også i seg en politisk dimensjon: I retorikken er det å beherske pathos ansett som et svært viktig verktøy, rett og slett fordi det er ved å vekke følelsene i publikum at selve overtalelsen skjer.

_{ANMELDT AV GRETHE MELBY}



FLERE FASETTER: Festspillutstiller Ole Jørgen Ness har i humanistisk ånd holdt fast ved at mennesket består av mange og ofte motstridende fasetter, og at det derfor er uutholdelig for en kunstner å holde seg til én stilart og den alene. FOTO: BJØRN ERIK LARSEN