At Frank Nes reiste til Senegal i desember 2002 skulle komme til å endre Bergen som konsertby. Det, og en solid dose hardt arbeid.
- Det er ikke så gloriøst som noen kanskje tror, sier mannen som får æren for at Bergen kan vise til konserter med Rolling Stones, Bruce Springsteen, Coldplay, Muse og Metallica. Og Patti Smith, Lou Reed, Jethro Tull, Rammstein, Foo Fighters, Iron Maiden og Pink.
De er kommet på Frank Nes sin bestilling, alle sammen.
En viktig uke i Senegal
Men det startet forsiktig en gang på 1990-tallet.
- Jeg jobbet med arrangementene for Maxime og Den Stundesløse fra 1992. Der kom ideen om å starte en bluesfestival for å vitalisere området rundt Ole Bulls plass. Vi startet i knestående, men bygget oss gradvis opp. På slutten av 90-tallet begynte vi å finne en form og en fornuftig størrelse, forteller Frank Nes.
Fra våren 2003 ble festivalen som etter hvert skiftet navn fra Ole Blues til Bergenfest heltidsjobb. Å få Neil Young på plakaten gjorde det mulig.
- Det igjen startet med en tur til Senegal i forbindelse med en TV-aksjon for fadderorganisasjonen Plan. Jeg var turnéleder for Morten Abel. Rune Lem fra Live Nation reiste med Maria Mena. På flyet nedover pratet jeg med Lem, blant annet om mulighetene for å få Neil Young på Bergenfest, forteller Nes.
- Vi jobbet sammen i en uke, i St. Louis i Senegal. Det var en spesiell opplevelse å reise inn i bushen, rigge scene og ha med svære aggregater for å få strøm til konsertene. Vi ble godt kjent, og Rune Lem skjønte at Bergen kunne være et konsertsted å satse på.
Og så kom altså Neil Young til Bergen.
- For oss var det som en manndomsprøve, en gigantproduksjon. Vi møtte en verden vi som arrangører ikke hadde sett tidligere. Det var bare å trekke til seg all mulig lærdom, sier Nes.
Utendørskonsertene kom senere.
Sa nei først
- I 2006. Elton John, Black Sabbath, David Bowie og Anastasia var ikke oss. Vi følte oss ikke klare for slike arrangement. Første gang vi prøvde noe utenfor Grieghallen var da vi gjorde Mark Knopfler i Haukelandshallen i 2005. Og det var også sommeren 2005 vi fikk det første signalet om The Rolling Stones.
- Og da jublet Frank Nes?
- Nei. Han sa først nei. Jeg mente vi ikke hadde organisasjon til å takle noe så svært. Men jeg lot meg overtale til å prøve. En av de siste dagene i november kunne vi offentliggjøre at Stones kom sommeren etter. Da hadde vi jobbet steinhardt fra sensommeren 2005. Det ble i grunnen et tidsskille for Bergen som konsertby. Kunne vi takle Stones, kan vi takle alt, sier Nes.
Det påvirket også publikum.
- Konserten gjorde noe med selvtilliten hos bergenspublikummet. Vi er store nok til å kunne få de største og beste navnene hit. For Bergen Live var det også betydningsfullt. Hvis Stones ble fornøyd, ville det gjøre det lettere å selge inn Bergen også til andre artister.
- Og det gikk bra?
- Ja da. Karene var fornøyde de. Men det skal ikke skjules at det var hinsides arbeidskrevende. Uten Rune Lem og Live Nation som støttespillere hadde vi aldri klart det. Å jobbe med de beste i bransjen er lærerikt. Bergen Live har tatt kvantesprang som arrangør gjennom å jobbe med sånne som Rolling Stones og Bruce Springsteen. Det gjør også Bergenfest bedre. Det vi lærer på de store konsertene, kommer festivalen til gode.
Suksessen gir også ringvirkninger for byen.
- Det har vokst opp noen firma og miljøer som lever av å levere tjenester til konsertarrangører. Ikke bare oss, men til Nattjazz, Vossa Jazz, Festspillene. Det gjelder lyd, lys, scene, rigging. Bergen har fått en profesjonalitet som er veldig betryggende.
Realist, ingen drømmer
Det igjen fører til at artistene fortsetter å strømme på.
- At Metallica og Guns N'Roses valgte å starte Europa-turneene sine her i byen sier mye om hvilken status Bergen har fått, mener Nes.
- Artister snakker sammen. De forteller om entusiasme og stolthet både hos publikum og våre folk. Ingen av de store bandene tjener noe ekstra på å spille i Bergen. Miljøet av topp rockeartister er lite, og det er avgjørende for oss at de stoler på at vi fikser tingene selv om byen er liten og i en utkant av Europa.
- Hva er styrken til konsertbyen Bergen, om vi nå ser bort fra Frank Nes og Bergen Live?
- Publikums entusiasme. Folk kjøper billetter straks de store navnene annonseres. Vi kan bare se på tallene. I 2008 solgte Bergen Live 145.000 konsertbilletter, i 2009 136.000, i 2010 har vi allerede solgt godt over 100.000. I forhold til folketallet er dette helt ekstreme tall. Slikt blir lagt merke til.
Monopol på suksess?
- Bergen Live er store og dominerende. Har dere monopol som hindrer konkurrenter i å etablere seg?
- Også Stageway har begynt å arrangere konserter med internasjonale artister nå. De er i hvert fall en konkurrent. Alle som driver med business ønsker seg vel monopol. Utenfra kan det sikkert se ut som at vi dominerer gjennom størrelsen vår. Misunnelse må vi leve med. Faktum er at vi jobber beinhardt for å få til så mye at vi kan lønne staben vår, og vi vil gjerne ha en jobb å gå til.
- Er det plass til andre?
- Ja. Flere arrangørmiljøer er bare av det gode, det utvikler Bergen som konsertby. Og det finnes sjangre vi ikke er sterke på som også trenger gode arrangører. Vi begynte i det små. Mitt råd for den som vil etablere seg er å gjøre det samme. Det er en ekstremt arbeidskrevende bransje og risikoen er alltid høy.
«Gamliser»
- Unge mennesker spør hvorfor det bare er gamlinger som spiller på Koengen?
- For å trekke 20.000 mennesker til en konsert i Bergen er vi avhengige av å nå flere generasjoner. De artistene som kan fylle Koengen har gjerne hatt en lang karriere. Vi jobber bevisst med å lete etter yngre store navn, og Pink, Coldplay og Muse er ikke akkurat pensjonister.
Hvem er Bergens Beste Bergenser? Gi din stemme i boksen til høyre.
