- Nå skal du skrive ned akkurat det jeg sier, hvis ikke går jeg med én gang, krever hun myndig.
Klokken er halv ti og vi har akkurat møtt hverandre, ved Fløibanens øvre stasjon. Det er en av de dagene da det ikke vil slutte å regne.
- Og det er at jeg er bare en fotsoldat, ingen turleder. Jeg har gått turer med Bergen Turlag siden jeg ble pensjonist. Da var jeg 67. Så det er blitt 14 år nå, sier den tidligere Langhaugen-lektoren etter et raskt overslag.
Eldrid Munck vil rose turlederne, og de frivillige i Bergen skog- og Træplantningsselskap som «lager de nydeligste stier til oss», og alle som har brukt dugnadstimer til å gjøre fjellet tilgjengelig «for slike gamle damer som meg».
- Så. Nå kan vi gå, nikker Eldrid fornøyd.
Trolsk landskap
Vi vender ryggen til turistene, som iført sine pastellfargede regntrekk fotograferer hverandre foran byen, som ligger langt der nede bak et filter av tykk tåke.
Eldrid fører an, mot BT-buen, der turen vår begynner. Hun er godt kledd, med gamasjer over fjellskoene, og sier at hun selvfølgelig går i all slags vær. Regnet siler ned. Bakken er sleip. Eldrid legger i vei inn i skogen. Hun har en skikkelig stokk.
- Den turgleden. Hvordan får vi tak i den?
- Det er bare å begynne å gå, det.
Eldrid ler.
- Da vil du glede deg over at systemet fungerer. Og det er ikke alltid sånt vær som dette. Det hender at jeg sitter på en topp og ser utover - og er liksom på verdens tak, smiler hun.
- Jeg har ikke lest om en eneste sykdom der det ikke er godt å gå. Det koster ikke penger heller, argumenterer Eldrid videre.
Når seniordansen, -trimmen og -universitetet har sommerferie, vandrer hun på Fløyen flere ganger i uken. Hun er begeistret over tilgjengeligheten, sier at alle kan gå her.
Landskapet har noe trolsk over seg. Røttene slynger seg over våt, myk mose, overstrødd med barnåler fra de kraftige trærne. Eldrid er lett på tå. Hun har gått turer hele livet.
Poesi på en benk
- Jeg gikk tur med min far da jeg var barn, ja, jeg leiet ham i hånden, nikker hun, og husker hvordan hun ble lurt videre, at det «bare var én bakke igjen».
Skomakerdiket er overstrødd av vannliljer og noen millioner regndråper. Eldrid synes alltid at dette vannet er vakkert, i sol, regn og skodde.
Den spinkle skikkelsen farer opp de bratte bakkene i Hardangerløypen, til gapahuken, og videre, i høyt tempo.
- Det er bratt her.
- Ja! Det er kjekt! Du får pusten litt opp, og når du er oppe, så er du oppe, sier hun - fullstendig ubesværet.
- Bare én kneik igjen nå.
Det blå blikket glitrer. Eldrid peker og viser oss hele veien alternative stier og ruter. Fra Fjellhytten går vi ikke ned på baksiden, på grunn av det glatte føret. Vi går til Bjørnebu, ved Revurtjern, der Eldrid byr på en fantastisk kakao. Hun finner en tørr fleecejakke i sekken.
Ved Aasebu, der det alltid er åpent og oppvarmet, møter vi det første mennesket på turen vår.
«En kan vandre hvor en vil, men aldri fra seg selv», står det på en faststøpt benk. Vi skiller lag etter to og en halv time.
Hvordan formen hadde vært hvis Eldrid ikke hadde gått alle disse turene, kan hun ikke vite.
- Men jeg blir i alle fall glad av å gå, slår hun fast.
