Dette er Bergens beste utested

Lidal nikker. Det har vært fem harde år. Fem år med hardt arbeid og økonomiske bekymringer.

Heldigvis ser det lysere ut. Bien er begynt å gå på skinner, bokstavelig talt.

- Bybanen har begynt å betale seg tilbake, sier Lidal og peker etter den gråoransje som stryker forbi like utenfor. Om bord sitter kanskje en gjest eller to. Bybanen har brakt Danmarks plass nærmere både sentrum og Nesttun.

- Rimelig spesielt

Et halvt år tok det å gjøre apoteket om til Bien Bar. Det fredede interiøret i flammebjørk er mest mulig urørt. Spesiallagde stålrørsstoler og mørke respatexbord har fått plass ved disken og innover i lokalet. Langs veggene og i disken er det hyller og skuffer som i gamle apotek. Noen av skuffene har fortsatt merkelapper fra den gang kundene etterspurte sinksalve og aspirin, ikke steikt kveite eller en halvliter.

Ved bardisken bakerst i lokalet er noen skuffer annektert av stamkunder.

Lidal husker godt den gang en kar stakk hånden ned i sin skuff og fant et to år gammelt brev fra sin eks-kone. "Om du noen gang leser dette ...," innledet brevet med.

- Det var rimelig spesielt, sier Lidal.

- Stemningen her er litt sånn film noir, sier Haugland og lar øynene vandre langs veggene, der hyllene har fått tidsriktige radioapparater og pyntegjenstander. Like innenfor inngangsdøren er det en utstilling av gamle apotekvarer. Mye har gjester kommet med.

Klokken fire starter middagsserveringen. Noen tar et glass vann til maten og går igjen, andre blir sittende. Litt etter litt fylles lokalet opp av bargjester, og helt ubemerket skifter stemningen.

- Har dere fått til det som var ambisjonen?

- Helt fornøyd blir vi vel aldri, men mye har vi fått til. Og for å lykkes måtte vi rett og slett forandre mentaliteten til bergenserne, som tilsa at ingen kunne drive noe utenfor Torgallmenningen, sier Haugland.

Fantastiske medarbeidere

Makker Lidal tar opp tråden:

- Iblant kjennes det som om jeg har nervetråder fra egen rygg og rett inn i driften. Hver eneste svingning merkes på kroppen. Selv uten å være her, kan jeg fornemme hvordan det går.

Haugland nikker og legger til:

- Dette prosjektet har vi gjennomført med lite penger og mye egeninnsats. I flere år har vi levd fra hånd til munn, og flere ganger har det nesten gått galt. Et slikt sted blir usedvanlig mye ditt eget liv.

Så legger han til:

- Heldigvis har vi fantastiske medarbeidere, som driver stedet i vår ånd, også når vi ikke er til stede. I begynnelsen var det jobb døgnet rundt, nå har jeg mer ordinær arbeidstid.

- Det virker som dere har klart å forbli venner?

Gard Haugland og Petter Lidal smiler til hverandre: - Vi var ikke venner da vi startet, bare bekjente. Takk og lov. Men vi er blitt nære venner gjennom prosessen.