Bergenser ved et lykketreff

GUNNAR STAALESEN kunne vært østlending. Han innser det her han sitter på Bryggen, omgitt av turister som i dag ikke har kommet for å være tilhørere på en av byvandringene hans, men i stedet myldrer rundt ham på alle kanter.

Det er et hyggelig ansvar å være en ambassadør for Bergen
Gunnar Staalesen

Moren Gudrun fødte ham nemlig bare to måneder etter at hun og faren Arne flyttet til Bergen fra Oslo.

- Om min far hadde fått jobb på Ris skole i Oslo, ville kanskje Varg Veum hatt kontor på Aker Brygge, sier Staalesen.

Men nominasjonen som Bergens beste bergenser, blant annet for sine leksikalske lokalhistoriske kunnskaper, må da veie litt opp for følelsen av å være førstegenerasjons? Staalesen ler litt av nominasjonen, tar det ikke så alvorlig.

- Men det er et hyggelig ansvar å være en ambassadør for Bergen, sier han.

INGEN BERGENSKE foreldre. Ingen bergenske besteforeldre. Selv for en ung gutt som vokser opp på Nordnes - den ur-bergenske bydelen, en by i byen, som Staalesen selv sier - trengtes det veiledning. Og Staalesen fant sin «bergenske far» i en omgangsvenn av foreldrene sine.

- Det var Thomas Breivik som lærte meg om Bergen. Han var et fabelaktig ungdommelig menneske. Om jeg sto fast i en bok og trengte faktainformasjon, kunne jeg alltid spørre ham. Og om han ikke visste svaret, så visste han hvor jeg kunne lete.

Thomas Breivik var skribent, kunstner og lærer, og ledet mange byvandringer i Bergen. Det var etter at han døde i 1999 at Gunnar Staalesen ble forespurt av noen av Breiviks gamle byvandringsvenner om han ville fortsette tradisjonen.

- Bergenstrilogien hadde nok gjort meg til en større ekspert enn jeg egentlig var, sier en beskjeden Staalesen.

Sannheten er at de syv årene han arbeidet med trilogien «1900-1950-1999» hadde brakt ham til Bergen biblioteks lokalhistoriske avdeling hundrevis av ganger. Og med et arsenal av gode hjelpere til sin rådighet har forfatteren blitt et oppkomme av informasjon, som selv ikke under fotoseansen klarer å la være å peke ut interessante fakta om bygningene.

Nå holder han byvandringer en gang i uken i sommerhalvåret. For turister og iblant for kongelige.

- Jeg fortalte en gruppe kinesere at det gamle prostitusjonsstrøket var i Øvregaten, sier han og gestikulerer over takene.

- En del av dem var påfallende interesserte i hvor de prostituerte var i dag.

GUNNAR STAALESEN er blant byens mest kjente nordnesgutter. Like kjent er det at han ikke gikk i buekorps. Ikke noe han angrer på akkurat, selv om han ser at kameratene hans som gikk der har noen fine historier å se tilbake på.

- Om jeg skulle gått i buekorps, måtte jeg ofret hørespillet i lørdagsbarnetimen, forteller Staalesen, og minner om at han var en lesehest allerede som svært ung.

- Men da jeg fikk gå i prosesjon med gamlekarene, da følte jeg meg som en ekte bergenser.

Alderen mellom seks og seksten er den man gjerne husker. Og det var disse årene Staalesen vokste opp på Nordnes, i et område fremdeles preget av ødeleggelsene fra annen verdenskrig, og der bare én av naboene hadde bil.

- For oss var ruinene etter krigen et paradis som lekeområde, vi kunne late som om vi var på prærien. Jeg tror ikke vi tok ødeleggelsene inn over oss.

Hele fire parallellklasser med barn besto den store etterkrigsgenerasjonen med barn av. Og som de andre, fikk Staalesen en daglig tur-retur billett med Beffen av skolen.

SELVE GRUNNPILAREN for Gunnar Staalesen som bergenser, er likevel teateret. Den Nationale Scene.

- Jeg ble tatt med på teateret tidlig. Den første barneforestillingen jeg så tror jeg var «Reisen til julestjernen», men den første voksenforestillingen var definitivt «Oklahoma». Det var på 50-tallet, men selv i dag kan jeg lukke øynene og se for meg scenen og skuespillerne.

Og ikke minst: Det er den eneste faste arbeidsplassen han har hatt, årene mellom 1972 og 1987 hvor han jobbet som informasjonssekretær ved teateret.

- Jeg tok dramakurs på ungdomsskolen og ville bli skuespiller, før jeg fant ut at jeg hadde mer talent for å skrive.

Like godt, kan man gjerne si. For det er vanskelig å se for seg den milde Staalesen i rollen som Varg Veum.

- Jeg er sjelden så lykkelig som når jeg har skrevet det første kapittelet i en ny Veum-bok. Det er en fryd i den første gjennomskrivingen, et kapittel der alt fungerer.
Gunnar Staalesen

NOEN FORFATTERE HATER å skrive. Varg Veums skaper havner definitivt i den andre kategorien. Han begynte å skrive fordi han likte å lese, og allerede i 16-årsalderen bestemte han seg bevisst for å prøve å bli forfatter. To år senere fikk han sin første refusjon - for en diktsamling.

- Siden den gangen har jeg aldri gått tom for ideer. Jeg har stadig to-tre i hodet, og til og med noen som har vært der i nærmere førti år. Kanskje det er en grunn til at de fortsatt bare er ideer, sier Staalesen med et smil.

Mellom byvandringer, foredrag, kåserier og særoppgaver (Staalesen prøver alltid å stille opp for elever som skriver om forfatterskapet hans), er det kanskje et under at det blir tid til skriving. Men etter tre ukers ferie kribler det nå i fingrene hans igjen.

- Jeg er sjelden så lykkelig som når jeg har skrevet det første kapittelet i en ny Veum-bok. Det er en fryd i den første gjennomskrivingen, et kapittel der alt fungerer, forteller Staalesen.

I høst kommer det en ny bok om Veum, med vindkraft som bakteppe. Og kanskje enda en ny neste høst, røper Staalesen.

PRIVATDETEKTIVEN Varg Veum er som bergensere flest: vanskelig å målbinde. Likevel er han kanskje mer melankolsk enn sine bysbarn, mener Staalesen.

- Han har en stor medfølelse for andre, ikke ulikt det man finner hos Amalie Skram. Det er ikke tilfeldig at Veum ble sosionom, det gjenspeiler at han hjelper andre.

Som Staalesen selv kanskje, noe som kan være litt av forklaringen til at han nå er nominert som bergensernes favorittbergenser.

Og la det ikke være noen tvil: Selv førstegenerasjonsbergensere kan elske byen sin. Selv om det i Staalesens tilfelle er på godt og vondt.

- Det finnes en type kraftbergensere som kan vippe over i det sjåvinistiske. Men en stor del av patriotismen uttales også med en stor del ironi, sier forfatteren, som også tror bergenserne liker å leve opp til bildet folk utenbys har av dem.

Staalesen peker opp mot de grønne sidene til Fløyen, og snakker om måten Byfjellene speiler årstidene på.

- Patriotismen min er knyttet til to ting: Det som er igjen av gammel bebyggelse, og landskapet.